Motstrebende taster jeg nummeret på min utmerkede LG mobiltelefon, en sånn med trykkfølsom og stor skjerm, – ypperlig til SMS og email….
For det er det jeg vanligvis bruker min mobiltelefon til. Jeg snakker sjelden i den, – og jeg hører enda sjeldnere med den.
..og må jeg bruke den til høring, så skjer det svært ugjerne.
Men jeg syntes jeg måtte ringe nå.
Mange SMS`er var sendt, mange emailer også, til den som skulle være kontaktperson i lokallaget. Riktig nok ikke han som sto oppført på lista over kontaktpersoner i kommunene, på hovedlagets hjemme side på nett, – den oppdateres neppe pinsomt mye….
Men en hyggelig dame i den nærmeste nabokommunelokallaget sendte meg en hyggelig mail, etter at jeg forsøke å gå veien om naboene, og ga meg mailadressen til ”rett person”. Så da sendte jeg SMs dit, – og mail, og en SMS til og flere mail….og uker gikk og ble til måneder…..
La meg dvele litt ved mitt motiv. Jeg er nokså sterk. Jeg kan snakke for meg, – jeg har flott jobb, god utdanning, masse interesser. Klarer meg fint jeg.
Men jeg er også alene. Alene om å være annerledes hørende, på jobb, på kurs, i butikkene og på sosiale møtestedene jeg da (derfor) ikke oppsøker.
Så å påstå at jeg har et rikt nettverk og skuffene fulle av venner, ville nok være en overdrivelse.
Men jeg klager ikke! – det er bare det at det kunne vært så….skal vi si….avslappende å kunne sette seg trygt ned sammen med likesinnede. Sitte ved et bord, i en stue eller være på en tur, uten hele tiden å måtte anstrenge seg for enten late som om en hører, eller anstrenge seg med å unnskylde seg selv….
Sitte å bare le av det hele, godmodig….sammen med andre som visst hva det handlet om.
Og når jeg da samtidig bor der oppe, helt i utkanten av den fysiske formasjonen som inngår i ordtaket om være på viddene, – så er ikke utvalget mulige bekjente særlig omfattende, – og i hvert fall ikke for en som dessuten også er innflytter fra Oslo!
Så derfor ønsket jeg å bli med i lokallaget.
Egentlig har jeg vel forstått at jeg ville ha godt av det, at jeg rett og slett trenger en slik gruppetilhørighet, – jeg også.
Men neida. Aldri noe svar, verken på SMS`er eller eposter.
Så i et litt skjerpet anfall av alenefølelse valgte jeg å ringe. Gruet meg, men gjorde det altså:
- Ja?
Hei! Jeg heter Ulf. Er det du som er leder i lokallaget?
- Jau, det er da det…
Så fint! Jeg har sendt noen SMSer og mail, fordi jeg…
- Å…det De som har sendt meldinger og sånn, det? Og noen eposter også, tenker jeg?
Ja, riktig! For det er ikke så lett for meg å prate i….
- Ojo, da, Jeg har da fått dem, ja. Men det har nå vært jakta og sånn, så..
Ja. Men jeg tenkte: Kunne jeg få vite når dere har møter? Og hvor de møtene er?
- Nja…vi har ikke noe møter og sånn vi, da…Men det skulle vi kanskje begynne med..? Skal se om vi kan få hatt et møte i neste måned, vi. Skal sende innkalling til Dem, vi. For adressen, – er det den som står på epostene fra Dem , det?
Ja, det er det! Og…men…jo, – fint om jeg kunne få en informasjon om møte og slikt…
- Jau, det skal vi nok. Ja,Ja. Så da hører De nærmere, da.
Fint! Takk skal du ha! Men du, jeg lurte…..
- (Tut) ( tut) ( tut) …..
Så var samtalen slutt den.
Jeg hørte aldri noe mer. Jeg fikk aldri noe i posten.
Det har gått tre måneder nå.
Jeg skal ikke utbrodere hva jeg synes om dette. Hvordan jeg tenker det ville vært opplevd av en som kanskje rett og slett har det vondt i sin ensomhet, eller av foreldre med hørselshemmet barn, eller…..nei, jeg skal jo ikke utbrodere det.
Men en ting skal jeg! Jeg skal klart og tydelig si at en forening som i hovedsak triller batterier og forsøker å rettferdiggjøre egen frykt for ungdommens musikk ved å angripe all bruk av teknologi som medfører hodetelefoner, – og som vasser i avkastningen fra dustete reklamefossiler, bør ikke få lov til å ivareta interessene til de som hører annerledes enn de fleste, når de ikke engang kan ta ansvar for å møte nye, møte mennesker som har behov for tilhørighet, på en bedre måte enn dette!
Legg det ned.
