Vi samles til møte. Fagmøtet. Det viktigste møtet vi har i løpet av arbeidsuken. Her formuleres skrittene framover, de bakover påpekes og argumenteres heftig, som begrunnelse, årsak, – og av og til, av noen av de eldre, som meg selv, -nødvendige justeringer.
Her kommer den tunge informasjonen, de avgjørende vendingene og hittil ukjente inovasjoners forspill.
Skraping av stolben, rasling i papirer og justeringer av prosjektor og stokking av minnepinner…..
Blikk utveksler allianser og posisjoner, ja til og med advarsler kan av og til sendes som kjappe glimt, nesten på grensen til ekstrasensoriske persptkast.
Så er møtet brått igang og det første agendaimperativet suser ut i rommet.
Ute er det mørk november, ille varsler om en lang kjøretur hjem i en uforsløst vintertid som virker uoppnåelig lang. En kan bli tungssindig av slikt.
Men nå er det møte, – og i det jeg snur meg mot møteleders innlegg, slår en tanke ned i meg med forbausende kraft! En tanke jeg burde ha tenkt for lenge siden, sier tanken kontant og brutalt, og lyser opp rommet, – også der ute i novemberettermiddagen utenfor vinduene, med en underlig spenning.
Jeg har plutselig, uten at jeg skjønner hvorfor, oppdaget noe jeg jo har glemt, – noe jeg har oversett ?, nei, antagelig sublimert, – i hele denne høreapparattiden min:
Å se. Stirringen min. Munnlesingen min! Dette at jeg alltid er den som ser direkte på de snakkende ansiktene. Dette at uansett hvem som snakker, så vil han eller hun vite at Ulf øyne kommer til å stirre direkte på det som sies!
Jeg har jo aldri forsøkt å bare flyte på den hørselen høreapparatene nå gir! Jeg har alltid munnlest allikevel! Alltid gardert meg!
Det er som om nakkemusklene protesterer høylydt når jeg sakte snur blikket bort fra de som snakker. Som om hele hodemuskulaturen krever å få se på snakket! Motstrebende blir blikket nå satt i helt andre retninger! Jeg ser på bokhylle, på fjollete blomsterlik i Ikeavaser, – for første gangs er jeg gardinene! Men på de som snakker nekter jeg nå å se…!
Jeg har motstrebende våget å slippe kanten! Vil jeg flyte?
Hvor mange ganger har jeg ikke som svømmelærer og fridykkertrener sett barn og unge, og særlig voksne, varsomt og nølende – dirrende anspent, slippe kanten, – for så, øyeblikket etter, stråle opp når de opplever at de flyter!
Vil jeg flyte? Vil jeg høre, vil jeg kunne følge en samtale og vekslende innlegg, bare ved å høre?
Nei.
Jeg gjorde ikke det. Men jeg sank ikke heller! Jeg hørte nok til at det lot seg forsvare å slippe taket! Jeg kunne følge samtalen og møtet. Ikke komplett, – ikke fullt ut, som en vanlig hørende antagelig kunne. Men nok! Nok til å glede meg over uavhengigheten, fryden over å kunne slippe munnene med blikket mitt!
Jeg tilbringer hele møtet med å nyte dette, ved å forsøke å få hørslen min til å krabbe stadig dypere inn i det verbal – auditive universet rundt bordet.
Og jeg lærte to ting. To viktige ting.
For det første at å høre er ikke bare å høre. Høreapparatene kan gjøre en viktig jobb, det er så, – og det vet jeg nå. Men det betyr bare at det er en enda vikigere jobb jeg må gjøre selv, og som bare jeg kan gjøre: jeg må stille om. Jeg må skifte kanal. Jeg må endre persepsjonspreferanse. Jeg må sette “høre” som førstevalg!
Jeg må degradere munnlesingen. Jeg må pensjonere stirringen! DA kan ørene mine begynne å levere hørsel!
Jeg må trene opp oppmerksomheten min til å kunne nyttiggjøre seg de nytilførte lydene! DET er den treningen som er viktig, i hvertfall for meg!
Sagt litt greit: jeg må skjerpe meg. Skjerpe meg nok til å la munnlesingen ta en pause. Skjerpe meg nok til å knytte hørselen min til hjernen min på en ny måte!
Spennende det vel! Som snart 60 skal jeg trene hjernen min til nye prestasjoner! Stilig! Jeg ser allerede fram til neste møte, og planlegger hva jeg skal stirre på da, når jeg lar folk ha munnene sine i fred….
…..
Men jeg lærte en ting til.
Jeg behøvde ikke sloss! Jeg behøvde ikke kommentere. Jeg behøvde ikke argumentere.
En sjelden gang var jeg stille på et helt møte…..
Selvfølgelig! Når du hele tiden sitter og stirrer inn i trynet på de som snakker, så må du på en måte rettferdiggjøre det! Da MÅ du liksom si noe om det de sier, ikke sant?
Gjør du ikke det så er du bare en stirrer, – og vil jeg da ikke være!
Dessuten så tror jeg det er slik at når noen, som snakker, ser en som sitter og stirrer rett på dem hele tiden imens de snakker, vel, – så forventer de at den personen sier noe, – og antagelig skjer det en slag prespråklig invitasjon i slik stirring, som gjør meg som munnleser litt hjelpesløs, som gjør at jeg MÅ si noe…..
Når slikt kombineres med en viss grad av forlesthet for å alltid være på høyden og en slags paranoid “vil ikke vise at jeg ikke vet best” karakterutvikling, vel; så har man vel laget den møteplagende besserwisserUlf da….munnleseren som ble et offer for sin egen stirring?
Men idag, når jeg så på Ikeavaser og gardiner og ALLIKEVEL hørte hva som ble sagt,- da hadde jeg ingen problem med å la være å si noe!
Det kjentes så imarri godt – å kunne slippe taket!
