Hundemat.
Snøgg, – og leverpostei som skal gnis utover slik at eimen og smaken av leverpostei knyttes til hvert enkelt snøggeri.
Min 80 kilos Newfoundlandshund er helt urimelig kresen, og går gjerne inn i aggressiv anorexi dersom han ikke får akkurat det….ispedd oppklipt wienerpølse av og til, selvfølgelig.
Så jeg lager til slikt. I dag også.
Men jeg hadde glemt noe å gni posteien utover med….så jeg bøyde leverposteibokslokket og brukte det.
Ikke lurt.
Hunden får nok smak på menneskeblod nå, for jeg kuttet lillefingertuppen i to med det posteinnsmurte lokket og blodet sprutet!
Så følger en hektisk sak: klemme fingertuppen sammen, forsøke å finne noe å presse rundt, forsøke å finne noe å teipe med. (Førstehjelpsskrin og sakser som er skarpe nok til å klippe stoff, har jeg selvsagt ikke..
Bloddryppende runddans på jakt etter egnede ting. Endte opp med å rive i filler min nye blå skjorte og bruke malertape utenpå fragmenter av en snipp….
Når blodstømmen hadde lagt seg, streifet tankene mine begrepet ”legevakt”…..
Da husket jeg proppen!
Den satt jo i øret på fjerde uka eller noe sånt nå! Jeg hadde jo helt glemt den. Jeg bare satte høreapparatmetallfirkanten ytterst på slangen, inn i øret uten propp, jeg, – ved siden av proppen som satt fast forankret der inne, antagelig. Hadde fungert fint det, – så jeg hadde glemt hele proppen….
Så ringte jeg legevakten, da. Lett resignert.
Damen er hyggelig! Sier: ”Kom, så skal vi hjelpe deg, vi!” ..ikke noe mas om fastleger eller kommunegrenser i folkeregistret, bare ren humanitær høflighet og god folkeskikk for slike som rår over ressurser andre trenger!
Vel framme tar hun hyggelig imot meg, og ber meg sette meg ned å vente litt.
Og det blir bare litt.
Men av og til er litt mer enn lenge nok…..
En dame er inne hos legen, hun kommer ut i korridoren, med et ansikt fortrukket i smerte, krumbøyd og må stoppe tre ganger og ta seg til hodet og støtte seg mot veggen, på en fire meters tur fra legedøren til toalettet.
Der sitter jeg med en propp i øret.
Der sitter jeg med en propp i øret og ser virkeligheten sjangle krumbøyd forbi.
Hun har noe på en legevakt å gjøre, – ikke jeg!
Jeg har fått høreapparater som sender meg til legevakt eller snille audiografer på sykehuskontor med jevne mellomrom, – fordi apparatlageren ikke har klart å fixe det slik at en liten silikonproppdust sitter fast der den skal, men blir igjen inne i pre-hjernen når jeg tar apparatet av meg!
Gå`kke ann det, da
Og ordningen er slik at jeg nå er bundet til dette dusteproduktet i seks – 6 –six –år, før jeg kan forsøke meg på et nytt, om jeg da ikke vil kjøpe og betale selv.
Liksom.
Legen var flink. Jeg lå på et bord, som om jeg skulle opereres i hjernen, og lege og den hyggelig søsterdamen sto der og tittet inn i tinningen min….stille en stund, før de triumferende utbryter i kor: ”Der er den!”
Deretter følger varsom famling med en pinsett jeg knapt kjenner, en rask bevegelse og proppen er ute til allmenn beskuelse. Jeg sikrer meg den kjapt…!
Men legen er ordentlig lege, ser bekymret på meg og sier: ”Det er tegn til betennelse der inne, vent tre, fire dager før du setter den inn igjen” Jeg lover det, lydig og lett flau…. (alle de pinsetter, sakstupper, fyrstikker og bindersender jeg har forsøkt å overliste den proppen med! Klart det blir sår av slikt!)
180 centimeter, 87 kilo – firkantet kloss av en mann, ligger på ryggen og to damer henter ut en bitteliten silikondust fra øret……
Nei takk.
Sånt er tull. Enten så bruker jeg Aralditt ( som min kjære bestefar sikkert hadde gjort!) eller så må jeg finne på noe annet.
Jeg vil ikke ha frittgående propper mer.
