112: …at du er der. Du også…..

 

Som et barn! Som et ellevilt barn! Uhemmet!

For hvor flott kan ikke livet som pedagog være: dagen i dag skulle vi på Freialand med en elevgruppe som spant over spennet fra 2 trinn til 10, 5 elever i alt.

Og vi skulle til byen min, – for Freialand ligger selvsagt i Oslo, og vi skulle ta trikk med elever som aldri har gjort det før, og vi skulle på McDonnalds på Sentralbanestasjonen.

Altså en tur igjennom masse lyder! – med sjokolade til! Sjokolade har jeg alltid likt, – lyder har jeg lært meg å like nå i det siste….

La meg ikke dvele. La meg ta det i klartekst: Jeg hørte hva folk snakket om på toget. Jeg hørte hva folk snakket om på trikken. Jeg hørte alle disse utrolige ”lydene i virkeligheten”, metalliske symfonier i trikkens sjangling, hveselydenes polyfoni i NSB nye togsett (de hveser jo på italiensk, jo!)

Jeg hørte hva guidene fortalte, – om sjokolade og om fabrikk og om arbeidslivshistorie. Jeg hørte hva som ble sagt på monitorer. Jeg hørte hva elevene snakket seg i mellom om.

Munchs bilder i spisesalen, – som jeg alltid har ønsket å se, var plutselig ikke så viktige. Mer opptatt var jeg av å høre klirrelyder, samtalervedbordetsamtaler og alle de andre lydene fra den allminnelige arbeiders pause.

Matpapapir! Matpapir lager en vakker lyd! En sang om det komplett upretensiøse, – i en sal fullstendig dominert av noen av den moderne kunsthistories viktigste bilder. Mannen ved bord nummer tre på venstre side, åpenbart en veteran, – spilte et vakkert hverdagspreludium til neste arbeidsøkt for meg, når han krøllet matpapapiret sitt sammen, lot stolen lage kontrapunktiske crescendi og forlot salen.

Beklager Edvard: Bildene dine har jeg egentlig alltid visst om, ikke sant? Men lydene her? De er nye og jeg har aldri kunnet reflektere over dem, for jeg har aldri visst om dem! Nå nyter jeg dem uhemmet.

Jeg blir frivol! Kommer med hyggelige kommentarer til guidene, spøker, stjeler lakris og setter hundeøynene mine i sjarmørposisjon! For ukjente, i blant ukjente…..! Jeg hører hva hun sier, hva hun svarer, jeg snakker med mennesker! Jeg er sosial…..! Himmel! Jeg fungerer sosialt!

Euforisk danser jeg gjennom byen på vei tilbake på toget. Der nyter jeg å snakke med en av elevene mine som sitter tre seterader foran meg. Snakke på det jeg hører henne si! Ikke snakke mitt snakk for å gjemme det faktum at jeg som alltid ikke hører hva den andre sier til meg! Jeg snak…..jøss! Jeg kommuniserer jo!

5 klassegutten ved siden av meg på toget stråler når jeg gir ham mobiltelefonen min og sier: ”Spill litt du, spill Guitar Hero” Forfjamset, i et forsøk på å være høflig, demper han lyden, og setter ivrig i gang.

Og jeg sitter der og nyter det! At de andre på toget hører lydene fra telefonen, digitalt aggressive gitarriff….som jeg også hører! Sammen med dem!

Jeg hører de lydene andre, trette pendlere som vil sove, irriterer seg over! Jeg irriterer meg ikke! For meg er det som konfekt!

Nå sitter jeg her og gomler sjokolade og skriver dette, og siden dagen har rommet så mye velment reklame, så kan jo jeg føye til en selv: Høreapparater er uvant. Det tar tid. Men så en dag så vil du som ny høreapparatbruker også oppdage at du glemmer at de er der, glemme dem, fordi du som et barn, som et ellevilt barn, – uhemmet nyter virkelighetens og hverdagens lyder, og hører dem bekrefte at du er der. Du også…..