124: Det gikk opp for meg når jeg satt og så på ostehøvelen min

La oss stokke litt om på disse ordene våre.

Granske den normerende rollen en del av dem har.

Det gikk opp for meg når jeg satt og så på ostehøvelen min. Jeg har en fin ostehøvel, syns jeg. Nokså gammel, fra barndomshjemmet mitt. Lettere ornamentert på skaftet….

Redskap. Verktøy.

Kjennetegnet på mennesket det, er det ikke? Brukeren av verktøy. Materielle og konkrete verktøy og immaterielle og strukturelle verktøy.

Det er jo nettopp denne verktøybruken, og den reflekterte, systemiske og koordinerte bruke av dem, som uttrykker Homo Sapiens, det tenkende menneske, både som art og som nivå i den paleontologiske utviklingen.

Evnen til å se – kalkulere i forhold til et behov, for så å innovere, konstruere og anvende et adekvat verktøy; det er hele menneskekulturens dannelse det, – og hovedstrengen i menneskets erobring av klode og livsrom.

Når jeg ser et behov for å øke min sansingskompetanse, så bruker jeg kikkert, mikroskop, ekkolodd, radar….og for eksempel et høreapparat.

Jeg bruker det verktøyet som er relevant i den situasjonen jeg ser meg selv i, eller setter meg selv i.

Er det ikke egentlig det hverdagene våre går med til, for oss alle; enten verktøyene er T-bane, lesesal, debatt, pressluftsbor….eller høreapparat?

Hvor i verden kommer da ordene: ”hemmet” – ”svekket” – ”funksjonssvak” – og alle de andre ”Du ER AnnerledesEnnOss – ordene, fra?

Dersom du – i en gitt situasjon, trenger å bruke et høreapparat for å optimalisere din funksjon som lytter i den situasjonen, – er du da hørselshemmet? Er du da funksjonshemmet?

Dersom du – i en gitt situasjon, trenger å bruke en ostehøvel for å optimalisere smørbrødet ditt som sulten, – er du da ostehemmet?