Sommerferien har satt seg.
En lummer ”etter torden” dag med dis i den numedalske skogen. Godt med tid til å sysle på arbeidsrommet.
Jeg har fått noe å utforske: det å ha høreapparatene på, selv om jeg ikke snakker med noen, selv om jeg ikke skal / må høre noe…
Jeg har de på rett og slett for å fargelegge dagen min, – og det har gått galt! Fryktelig galt, antagelig!
Jeg har blitt missbruker! Jeg har blitt compleet addicted, jeg har begynt å ruse meg på lyd!
For når jeg tok en gammel Pentium 4 PC, installerte siste Linux Ubuntu og satt på et par gode Logitech høytalere og fantt mine gamle favoritter på YouTube, da sklei det helt ut!
I min ungdom var jeg egentlig ikke så poppa. Jeg skjønte egentlig aldri hva som var så gjevt med Hollies, jeg ble flau over Herman Hermits, syntes Beatles var “trendy” og Stones var tøffe…men musikk? Vel, av min far fikk jeg billett til Duke Ellingtonkonserten i Oslo på 60 tallet og etter det var det jazzen som koblet lyd og emosjoner, klanger og intellekt hos meg. Men jeg kunne jo ikke vise det; det å like jazz og Køntri var dødssynd i min gjeng!
Chris Hintze på moldefestivalen ble et annet høydepunkt, men jeg stolte aldri på at jeg hørte det jeg skulle høre, for å kunne si at jeg hørte jazz, at jeg hørte kvaliteten, – for hvem var vel jeg? En tunghørt fyr som vel ikke kunne skjønne musikk?
Jeg fikk vært på seminar med Finn Mortensen, jeg kjøpte Arne Nordheims plater og verdsatte klanger og harmonier – og kontrapunktiske stunt, høyt, – men jeg visste aldri om jeg hørte det slik jeg skulle høre det….
Og når punken kom var jeg for voksen….
Så kommer NÅ! Høreapparatene mine forteller meg at jeg hørte den musikken som var musikken, dengangen….men jeg manglet så mange nyanser, så mange detaljer, så mange lag og dimensjoner. Så mye som jeg kan høre nå!
Derfor hører jeg nå musikk som en slags musikkSupermann – jeg hører den dypere, mer totalt og mer ømfindtelig og vart enn noen annen, tror jeg…..
Jeg hadde fasinatet fra før. Nå tilfører jeg en slags radikalisme i lyttingen som nesten blir organisk, en lydhørhet som renner i selve blodet, gnistring i nervesystemet som i hissige og dvelende glimt kompenserer for tiår av savn…!
Så nå hører jeg sannheten i Paul Quinichettes lek med tangentene, jeg hører selve språket i Ben Websters saksofon, – den kulturelle agressjonen i Stanley Turrentines fraseringer og jeg leter febrilsk etter sporene fra den LP`en jeg aldri kan glemme: Duke Ellington og Jonny Hodges “Back to Back”….! Jeg finner den ikke, bare en versjon, en konsert basert på den, fra Brasil i 2005, og nøyer meg med den denne tirsdags formiddagen…..
Det er intil det gråtende vakkert! The Brazilian All Stars Jazz Band spiller musikk som triller utover dalen min, som smetter inn i mellom det dypgrønne i sommerdagens åser her dypt inne Norge. I tusen tonale lag tar høreapparatene min med seg hjernen min, sjelen min og minnene mine inn i en glitrende reparasjon av alle hullene, av all musikalsk savn fra en ungdom som plutselig virker så nær, så nær…
Jo jeg HØRER musikk! jeg kjenner det igjen: Jeg KAN musikk. Jeg HAR musikk – i sjel og hode, i tekster og tegninger, jeg har alltid hatt det!
Høreapparatene gjør at jeg tør å stole på det nå!
Så nå skal jeg nyte det, nå skal jeg komplettere alt sammen, – jeg skal spille all jazzen, alle Stockhausenkonsertene, – uhemmet og modig! For nå vet jeg at musikken er min. Den var det jeg håpet den var. Nå behøver jeg ikke håpe, nå kan jeg rett og slett bare høre den…!
Musikken har blitt sannhet…..
Jeg tør ikke tenke på hva du har gått glipp av mht musikk – siden du ikke har brukt høreapparat før nå i godt voksen alder. Det gleder mitt hjerte at du oppdaget musikkens verden med høreapparatene dine! Klart det er rus! Dette er noe av det beste du har formidlet! Vi er mange som elsker musikk med høreapparater på! Bare sørg for at audiografene hjelper til med å stille inn høreapparatene slik at man får den totale musikkopplevelsen. Vi er mange med anderkedes hørsel som elsker musikk, nemlig!!