For jeg visste det jo.

“VAR” (det Verbal Auditive Regime) har glefset.

Men jeg visste det, så jeg ble ikke rammet.

I stedte kan jeg triumfere! Jeg har sett VAR i sin tydelige, råe utfoldelse, – en tydeliggjøring av egen fossilisme som bare kan være mulig fordi ens verdensbilde er lenger tilbake på den sosio-paleontologiske tidsskalaen, – i hvertfall minst et par epoker!

Hva jeg snakker om? Jo, – jeg fikk (omsider) lov å være med på et studium, – uten å møte opp til de få samlingene denne 30 studipoengs saken har, – fordi jeg neppe ville ha utbytte av å forsøke å høre…

Men jeg måtte argumentere godt. Det holdt ikke bare med legeerklæringen, nei . jeg måtte drøfte og begrunne, og store retorikker ble anvendt i for og etterkant av det som liksom ble en svært nølende konsesjon til ”fravær” – ikke annerledes læringsstil og andre læringsstrategier, men som: ” Vi ser på samlingene som en svært viktig komponent i studiet. Vi nøler derfor med å frita deg ut fra de søknadspapirene vi har fått.”

Ikke en som lærer på en annen måte, men en som skal ”fritas” – en gjenstand for mulig velvillighet, liksom, – for: ”Vi vil også gjerne ha direkte kontakt med deg, møte deg. Det er mye som ikke formidles gjennom skrift, spesielt ikke når studiet er tenkt med utgangspunkt i obligatoriske samlinger”

Jaha…?

(tygg litt på den)

Hva VAR – (Verbal Auditive Regime) er? Jo, det er den tenkningen som gjør at Akademia kan si noe slikt i 2010:

”Vi har lagt opp et studium hvor frammøtet på samlinger er svært sentral. Samlingene er en veksling mellom forelesninger, samtaler i gruppe, diskusjoner og øvinger. Aktiviteten på nett er delvis en støtte til samlingene, loggskriving og oppgaver, og er ikke tenkt å kunne erstatte samlingene”

Her skal det snakkes og høres. Basta!

Men omsider, etter lang tekst fra meg, så får jeg slippe å møte. De sier:

”Det betyr at dersom vi skal fravike kravet om frammøte, må vi på andre måter sikre oss at studenten deltar i den kompetanseoppbygging som foregår på samlingene i tilsvarende omfang som de andre studentene, om enn på en annen måte. Måten dette kan gjøres på i dette studiet, må variere noe fra modul til modul i forhold til de krav som stilles. For eksempel utvidet loggskriving, samarbeid på nett med andre studenter omkring oppgaver, eller ekstra innleveringer eller veiledningsrunder. Den enkelte modulansvarlige vil være ansvarlig for en tilrettelagt arbeidsform som erstatning for deltakelse på samlingene, i dialog med studenten.

Under disse forutsetninger vil vi innvilge fritak for frammøte, og ser fram til et samarbeid rundt de alternative arbeidsformene.”

Jeg blir glad når jeg får denne teksten! De godtar de alternative arbeidsformene! De ser til og med fram til bruken av dem!

Så full av forventning sitter jeg i mitt arbeidsrom, et halvt land borte, imens de andre har samling.

Jeg har ”åpnet meg” totalt. Jeg har på forhånd gjort meg optimalt tilgjengelig, – jeg har laget egen webside med alle kontaktdetaljer om mail, sms, msn, videochat, – jeg har presentert meg selv, mine interesser, mine fag, min bolig på egne websider, jeg har etablert egen blogg hvor jeg nå har kommet opp i omtrent ti innlegg knyttet til studiets fag og samlingens tema, – på den ITslearning`en som studentene og samlingen bruker har jeg dessuten vært den første til å legge inn pålagt skisse til kommende oppgave. Alle skulle det i løpet av samlingen, og alle skulle kommentere hverandre, – så jeg passet på å være på plass og tilgjengelig,- i god tid før samlingen begynte…

Over alle sidene og all deltagelsen har jeg bilder av en smilende meg selv…så de skal se meg…den inviterende varianten…

Før samlingen hadde fagansvarlig sagt i en mail til meg:

”Når det gjelder kontakt med de andre i gruppa, i hvilken grad ønsker du det? Hele gruppa eller en eller to personer?”

Mitt svar var :

Selvsagt vil jeg gjerne ha kontakt med de andre! Jeg er åpent for alt, jeg, – og deltar gjerne som samtalepartner på chatlinje i kollokviegruppe, i gruppearbeid med felles tekstforming og alt annet som IKT muliggjør! Samtidig ville jeg like å kunne følge opp forslag du måtte ha, slik at erfaringene i størst mulig grad kan bli et felles anliggende! Så bare kom igjen! Jeg blir gjerne utfordret!

……………………………

Så var det tid for samling. Jeg passet på å skrive ferske blogginnlegg hver dag samlingen varte. Jeg skulle jammen vise meg aktiv,ja!

Men….

Det dukket ikke opp andre artikkelskisser….min lå der i sin ensomhet, på Itslearingen, under hele samlingen, tre dager, og den ligger der alene nå…

Det kommer ingen mailer. Ingen SMS. Ingen legger meg til på MSN. Ingen ringer på SKYPE. Ingen har vært på bloggen min, – den har ikke andre besøk enn meg selv fra jobben….så altså ingen kommentarer…noe sted i min tilgjengelighetsgjøren, i min invitasjon til samhandling og kontakt..

Ingen.

I det hele tatt.

Ikke engang en hilsen. Ikke engang en presentasjon.

Ikke et spørsmål.

Bare en taust, kontant og brutal: du er alene, du. Basta.

Samlingen der nede slutter om en time nå. Jeg skriver dette nå fordi jeg synes jeg skal få komme med det mens samlingen fortsatt finnes, om enn på tampen.

For erfaringen min er en selvsagt del av samlingen som felles erfaring.

La meg få avslutt med en setning som sto i en av de første mailene rundt dette med å få slippe å møte til de auditive/verbale samlingene:

”Studentgruppa består av knapt 10 personer, samlingene foregår i et lite rom, forholdene er rolige, og jeg ser ikke noen store vansker med å legge til rette for munnlesing. At det kan være slitsomt for deg har vi forståelse for, men det bør ikke være en grunn til 100% fritak for frammøte.”

Nei. Det fantes tydeligvis godt med andre, gode og svært omforente grunner…..

Det Verbal Auditive Regime har igjen tapt, igjen vist at det begrunnes med en tid og en enkelthet og entydighet som ikke lenger samsvarer med virkeligheten som omgir også de fortapte laugsrester i et stedvist sendrektig akademia.

Jeg er mer pinlig berørt enn sint.

For jeg visste det jo.