En sliten mann. Med skallet, blankt hode, – McCartney kinn, - og på hver sin side: To digre svarte, tunge, støyende klumper, med rør på…et rør som stikker rett inn i hodet. For de er svarte. Og som jeg så ofte har sagt: min skallhud er blek, og særlig vinterstid.
Omtrent slik er det jeg “persiperer” meg selv, omtrent slik er mitt bilde av meg selv, min antagelse om hvordan jeg ses og oppleves. Jeg er, i min egen opplevelse: to høreapparater med en mann imellom.
Så i dag: min kollega sier til sine studenter: “Dere kjenner jo Ulf. Vet dere hvorfor han er her, når vi nå skal snakke om funksjonshemming?” – sagt trygt og hyggelig, med et “selvsagt ser dere det” imøtekommende smil rundt munnen.
Men nei, da.
Det visste de ikke. De smilte selvsagt hyggelig til meg som de alltid gjør. Vi er jo godt kjente: jeg har rommet bortenfor dem, med min gruppe, – og jeg låser ofte opp for de av dem som kommer tidlig.
Men hvorfor jeg var inne hos dem nå? Og hva jeg hadde med temaet funksjonshemming å gjøre? Nei, det hadde de ingen formening om….
Vi sitter i hestesko. Rommet er ikke så veldig stort og vi sitter face to face….studentene på den ene siden og vi to lærere på den andre….
“Så voldsomt høflige de er!” tenkte jeg…men allerede da hadde jeg sett et par av Siemens reklamer for mitt indre blikk! For allerede før jeg skjønte det, hadde bevisstheten min av seg selv begynt å leke med tanker…..tanker om at apparatene faktisk ikke syntes….! At ingen faktisk la merke til dem! At de for folk rundt meg var helt ubetydelige!
Jeg så forundret på gruppen ungdommer og sa: “ Ser dere dem ikke? Har dere ikke sett at jeg bruker høreapparater? De er jo til og med svarte!” Jeg grep meg selv i å nesten klandre dem……
Nei. De hadde ikke sett det.
Og hva så…? ….sa blikkene og de imøtekommende smilene. Var det noen Big Deal, da?
Fortumlet holdt jeg så mitt foredrag. Om hørselshemming, som min kollega hadde bedt meg om å gjøre. Studentene noterte flittig. Timen var hyggelig, de applauderte og smilte hyggelig og varmt når foredraget var over. Og så var det lunsj…..
Den lille mannen midt i mellom to store støyende svarte klosser med kabler på…begynte å forsvinne…fordampe…og jeg gikk inn i mannelærergarderoben og så på meg selv i speilet: Syns de ikke? ER det ikke de som er meg….?
—
Senere på dagen var det tid for et viktig drøftingsmøte. Rundt en kontroversiell student selvsagt, og i forbindelse med en drøfting av “evner og forutsetninger” kom spørsmålet om mulig hørselshemming opp. Ikke fra meg, denne gangen….
Jeg sier da: “Ja, det kan jeg fortelle mye om….” og skal begynne å si noe fornuftig, da jeg blir var uttrykket i ansiktet til min likerikkeogharaldriliktulf – møtepartner, – et uttrykk som sier: “Pø! Vet den dusten noe om det da?”
Litt unnskyldende og med et vennlig smil peker jeg på mine ører og sier: “Hørselshemming er jo liksom nokså nært for meg, det, som dere jo vet”
Min møtepartner som for tyve år siden ble likerikkeogharaldriliktulf – målbæreren, ser forfjamset ut og sier: “Bruker du høreapparat? Det visste jeg ikke.” (og så så han fornærmet ut i gjen…som han har gjort i tyve år…)
Ikke han heller?!
At hyggelige moderne ungdommer ikke bryr seg, det kan jeg selvsagt forstå. Men at en som antagelig mer enn gjerne – i hvert fall i mine tanker, – finner noe å sette fingeren på når det gjelder meg, – heller ikke hadde sett det, eller så det nå…! Utrolig!
Så dermed krabber jeg tilbake til bloggen min, selv om vinteren ligger som en galaktisk fryseboks der ute, og innrømmer åpent og ærlig: “Siemens, dere sa dere laget et diskret apparat, et apparat som naturlig ble en del av personen, uten å synes i plagsom grad……
Jeg innrømmer at dere må ha lykkes hundre prosent! Denne dagen beviste det, for meg….”
At det er av betydning for den “hørselshemmedes sak” og at det hadde vært farlig om dere ikke hadde klart det, – det vil jeg antagelig aldri innrømme! Men at dere har laget et produkt som er diskret og unseelig, – og dermed til glede for de som måtte ha behov for slikt, det innrømmer jeg.
Forbauset, men overbevist!
