Altså: en dag som deltager på et studium. Som om jeg skulle være en ordinært hørende; fordi jeg nå har høreapparater. Hva opplevde jeg? Hva skjedde egentlig?
I det forrige blogginnlegget fortalte jeg direkte – embedded, så å si, fra studentdagen. Vel, “fortalte” er muligens en noe drøy betegnelse, – det var vel mer en utlevering i egen umiddelbarhet. For om jeg skulle ha fortalt, – i en mer dokumentarisk og komplett tekst, så ville jeg ha måttet ta med den episoden hvor jeg nok synes det hele gikk over styr…..
Episoden hvor jeg går fram til nevnte foreleser, – etter at alle studenter har forlatt rommet, bare foreleser og hans kollega igjen, og sier forsøksvis hyggelig og smilende: “Kan jeg få snakke litt med dere? Jeg hører ingen ting av det som blir sagt. Kunne vi gjøre noe med det? Kunne jeg få nøkkelinformasjon i skriftlig form, sånn informasjon om tider og steder og navn og slikt?”
Foreleseren har bare en kommentar før han faktisk går, med armene fulle av “saker og ting” som han har samlet sammen rundt om i rommet i mens jeg snakket. Det han sier er:
“Kan du ikke bruke høreapparater, da?”
Ingenting mer. Men du verden så amper han ser ut, når jeg sier at jeg gjør nettopp det, til og med to stykker…og peker på dem.
Amper, litt hektisk…..og så går han faktisk. Det eneste som ligger igjen er et grettent “Jaha…”
Så altså, – til dere som måtte tro noe annet: Slik ER det. Slik er VAR`s disiplers ureflekterte ruling av hverdagen. Og husk: denne mannen er ikke hverken dum eller korttenkt, – slik vi definerer slike ting, definitivt ikke….og hadde jeg fortalt hva han underviser i, så hadde du rett og slett ikke trodd meg. Ikke jeg heller……
Nåvel. Så over til lyspunktene. For de dominerer, heldigvis.
I en av “øktene” kommer en dame for å gi noe informasjon, knyttet til studiet, knyttet til stedet og en del annet. Hun var det en kaller “merkantilt personale” – hun syslet altså ikke med fagene som sådan eller med undervisning.
En feilplassering! For det burde hun! ALT gjorde hun riktig. For det første smilte hun. For det andre hadde noen velplasserte og morsomme kommentarer med god snert, som fengslet oss tilhørere, men hun kunne også formidle! Hun beveget seg, i hele rombredden, slik at hun – hennes nærvær, ble gyldig for alle. Hun snakket med en modulert stemme, hun hold haken fram og var i sin egen formidling, hun så på alle, hun noterte på boarden….jeg hørte hver eneste setning, hvert eneste ord, og nesten hver eneste tanke hun hadde!
Tenk om hun hadde formidlet faget! Tenk om hun kunne ha veiledet den omtalte foreleser, som står enstoning stille, gjemmer haken sin i hender som på ulik måte griper rundt den, vrir den…presser den ned til fraværets mimikk…og bruker stemmen sin som om han skulle steke pannekake av hele fagområdet…..!
Takk damen! Du lærte meg mer enn du vet!
Deretter, ut resten av dagen skal vi arbeide i grupper. Studenter, med det dette studiet handler om. Kort sagt: når jeg nå hadde høreapparater og kunne delta full ut, så var det en frydefull, lett euforisk opplevelse! Det var kjempegøy og svært lærerikt! På grunn av denne sesjonen gleder jeg meg allerede til neste samling!
DET hadde jeg ikke ventet!
Så altså: en dag som til fulle støtter opp under nyere forskning….:-) og som forteller meg at den gamle ridderen med den slitne rustningen godt kan fortsette å ri mot de VAR`ske vindmøller med blogglansen betydelig hevet!
Unnskyld språkbruken, men: Fy FAEN for en superdust! Bra at resten av dagen var en opptur. Hadde det vært jeg som opplevde møtet med den foreleseren hadde jeg enten gått rett hjem og lagt meg, eller blitt så sinna at jeg umiddelbart gikk til den som er ansvarlig for studiet. Dessverre er nok det første alternativet mest sannsynlig for mitt vedkommende.
Men – hvorfor sitter du så langt bak?