Jeg har lyst til å starte det nye året som edderkopp.
Noe jeg antagelig ikke egner meg til og heller ikke har noen som helst forutsetninger for.
Så da blir nok det nettet jeg skal spinne et dårlig edderkoppnett. Grovt. Med store huller og grove og lett synlige tråder.
Det første tråden heter: “ Vet pedagoger hvor viktig hørsel er?”
Det er en tråd jeg spinner med, – ikke min egen erfaring som hørselshemmet elev i etterkrigstidens grunnskole, men med min nå snart 30 årige erfaring som pedagog i skolen selv. Over hele landet. På alle trinn. I nesten alle funksjoner: Jeg har aldri sett en hørselshemmet elev. Jeg har heller aldri hatt kollegaer som har møtt eller har hatt hørselshemmede elever! Jeg har heller aldri møtt noen fra PPT som på eget initiativ har foreslått hørselstesting. Hørselshemming har aldri vært noe tema i mitt yrke, i min yrkeshverdag.
Det kan ikke være virkelighetens hverdag! Jeg tror det er en slik hverdag som (vi) pedagoger skaper selv, rundt de problem og diagnoser vi påstår at vi behersker og kan eskludere ved hjelp av; for du verden så mange utagerende gutter og innagerende jenter jeg har møtt! Ritalinkundene og de vordende bipolare…..?
På den ene siden en uakseptabel (i metodesammenheng) statistisk skjevhet den ene veien, på den andre siden en uakseptabel (i spesialpedagogisk budsjettsammenheng) statistisk skjevhet den andre veien.
Aner du for eksempel hvor mange planleggingsdager/ fagdager for lærere en 30 årig praksis rommer? Mange! Har hørsel noen gang vært tema? Aldri.
Min andre tråd som edderkopp heter: “ Får foresatte – morsfunksjoner og farsfunksjoner og pedagogfunksjoner, informasjon og kunnskap god nok til å håndtere sitt eget forhold til den hørselshemmede?”
Mamma og pappa. Får de hjelp til tro på barnets framtid og absolutte muligheter til å lykkes, selv om det viser seg en hørselshemming? Får de hjelp til å håndtere sorg, usikkerhet og bitterhet? Får de hjelp som er god nok, får de hjelp som klarer å skille mellom markedsføring og rådgiving? Møter de audiografer som er rådgivere, eller møter de audiografer som tar opp bestilling på best mulig egnet apparat? Får de råd som fører til mestringsfølelse og bygging av stolthet over egen prestasjon, eller får de den brosjyren som er den ferskeste i audiografens posthylle?
Den tredje tråden er laget av undring over det faktum at i de fleste fagmiljøer jeg kjenner, så er det forekomsten av det sjeldne, den unike faglige utfordring, – det “ikke enda forståtte og forklarte” som dominerer i fagdebatt, diskurs og seminaraktivitet, – og det er der tung faglig prestisje bygges og forankres. Er det annerledes i hørselsomsorgen? Hvor ofte er nå “eldrebølgen” “de blir snart så mange”, – de sentrale fokus i dette faget? Hvor sjeldent forekommer det untaksvise? Som alternative mestringsstrategier? Som alternative syn på det auditivt – verbales gyldighet? Som ressursene i ny multimodal tenkning omkring og i formidling?
Så den tredje tråden blir en mistenksomhetens tråd: Det skulle vel ikke være slik, fordi det er i disse volumsterke begrepene, i dette stadig mer alminnelige, at de nye markedene ligger? At det er her koblingen til inntekt og provisjon ligger?
..at folk må gjerne bli eldre, – de må gjerne bevege seg fomlete, – de må gjerne ha mistet potensen sin og de må gjerne gå på betablokkere og mer eller mindre usannsynlig alternativ medisinering. Men høre i samsvar med normalfordelt hørselskurve, det MÅ de! Særlig nå, som de jo også blir så mange! Gjør de ikke det så MÅ de ha høreapparater! Er det det audiografmiljøet forteller dem? …og hvem blir i så fall mest glade for det?
(…og så blir det enda flere kaker på batteriselgerklubbens bord…)
Min fjerde tråd bruker jeg til å knytte de tre andre sammen. Da blir dette i sannhet et stygt edderkoppnett!
