To år snart nå. I snart to år har jeg brukt høreapparater. Mye har jeg hørt og mye har jeg lært…
Sakte, gradvis, – og unnvikende har det grodd fram noen undringer. Undringer som jeg tror er metodeinteressante. Altså ikke undringer som kan anvendes i diskusjon, problematisering av den verbale profil i vårt samfunn, hva som er god og hva som er dårlig formidling, eller mulig skepsis i koblingssonen mellom fag og industri, – nei undringer omkring noe mer fundamentalt, undringer om metoderelevans.
La meg først få gjøre noe klart: selvsagt hører jeg bedre med apparater på. Selvsagt klarer jeg da “høring” jeg ellers er hjelpeløs i forhold til. Ingen tvil om det. Ingen tvil om at apparatene er av det gode, både for meg som hører og for de som forsøker å kommunisere med meg.
En ting til i samme slengen: de er framifrå produkter! Jeg har ikke i løpet av disse to årene hatt noe som helst plunder med dem. De er rett og slett til å stole på.
Så så langt: alt såre vel.
Men:
Et forhold har hele tiden gitt grobunn for undring. Jeg blir bunnløst sliten i hodet av å bruke dem. Helt hærpa. En dag med høreapparater på jobb er en vellykket arbeidsdag, men resten av den er søvn under dyne i mørket…..
Og det går jo ikke?
Så har jeg undret fram følgende bilde, følgende tenkte case:
Sett at jeg har en slags uvanlig knekk på øregangen min, og at øregangen min samtidig er trangere enn den skal være.(og jeg har jo fått vite at den er det) Når jeg da sette hodetelefoner på meg, slike klokkesaker, slik som omslutter øret i det ytre, så hører jeg, men ikke så veldig mye bedre.
Slike klokker hadde jeg når hørselen ble testet. Right?
Ut i fra den testen besluttes innstillingen på mine høreapparater. Både frekvens, desibel og profil.
Men:
Høreapparatenes propper går jo inn i øret, forlater den ytre omkapslingen som klokkene i testsituasjonen hadde, og presser seg inn i de trange øregangene og sender lyden rett inn på trommehinnen, – uten det miste mellomrom og uten at lyden kan “unnslippe” – den bare fyker rett på trommehinnen……
Min første metodiske undring er: Hvordan kan testens høreklokker sammenlignes med den direkte belydingen av trommehinnen inne i øret?
Hvorfor retestes det ikke, men nå med samme typer propper som høreapparatene har?
Hvorfor retestes det ikke i det hele tatt?
Godtar vi egentlig metoder hvor det ikke retestes?
Nei. Vi gjør vanligvis ikke det.
Hvorfor gjør vi det nå da? Fordi nå er apparatet handlet og NAV har betalt?
Blir jeg så utslitt fordi jeg blir lurt til å gå med helt uforholdsmessige støybelastninger hele arbeidsdager? Blir min allerede svake hørsel skadet, svekket, av en overdreven belyding? En belyding det faktisk ikke kan anføres metodemessig holdbar begrunnelse for?
Hvorfor retestes det ikke?
…………
Jeg kjøpte ny mobiltelefon. Nokia 8. Nydelig sak. Igjen ble jeg fristet til å finne ut om jeg kunne høre musikk med den. Jeg lastet inn hele Moody Blues samlingen min. Koblet til gode Sennheiser øreklokker og satte meg i godstolen. Nei da. Jeg hørte selvsagt, men volumet lot seg ikke skru opp slik at jeg hadde glede av det…..
Som vanlig.
Så fant jeg fram de originale høreproppene som følger med telefonen. De er for tykke til å få feste i ørene mine. Men: denne gangen kunne selve proppen tas av! Jeg gjorde det, og satt de to strippede nanohøytalerene inn ørene.
Wow! Lyden var skikkelig bra!
Men ikke helt topp….
Så kom jeg til å trykke litt på den ene, slik at den endret vinkel…
Lyden økte 500 prosent! Jeg hørte til og med teksten i sangene! For første gang hørte jeg ordene i en Moodytekst!
Fordi jeg gikk rundt den ikke vanlige knekken på øregangen, – fordi jeg fikk lyden igjennom en for trang øregang??!
For nå hørte jeg jo slik det jo skal være umulig for meg å høre?
Selvsagt ville et audiogram tatt med Sennheiserklokkene blitt HELT annerledes enn et audiogram tatt med NOKIAs proppløse nanohøytalere trygt og langt inne i øregangen!
Selvsagt er det et metodeproblem her?
For OM jeg skal bruke høreapparater som sender lyden rett på trommehinnen, så må jo profilen, forståelsen, selve audiogrammet, hentes ut ved hjelp av samme metode. Jeg trenger jo ikke et audiogram for øreklokkerhøring, – jeg trenger å vite hvordan høreapparatet mitt, med sine propper langt inn i øregangen, skal stilles inn for å gi meg hørsel, ikke for støyskade meg!
Forklare meg noen?
Aner jeg en metode som har to problem i forhold til validitet: fravær av ensartede begrep i observasjon og forståelse, og fravær av retesting som metodisk kvalitetssikring?
