Det finnes to møbler, to gjenstander i det historisk / kulturelle landskapet som faktisk skal ha / bør ha, forsvunnet: melkerampen og kateteret.
At melkerampen nå skal være borte, betyr at du rett og slett ikke kan forutsette at den du treffer “langs veien” er en “av ditt slag”. Slik verden nå har blitt kan det faktisk hende at han kommer fra et annet sted! At hans bestfars far ikke var nabo med din….
Kan hende kommer han enda lenger borte fra enn du umiddelbart tror! Kanskje er det ikke en oslomann, heller ikke en svenske eller annen trøndervariant, – kanskje kommer han fra et land med annet språk og annen kultur.
Verden har blitt slik nå, selv der ute i “misslikersånt” landet.
Kanskje han er anderledes enn deg på andre måter. Kanskje hører han ikke slik som du hører.
Det der har jeg skrevet om før.
…og jeg skal da ikke gjenta meg selv. Nå igjen. 
Så derfor skal jeg nå skrive om kateteret. Der hvor min lærer på barneskolen sto eller satt. Den bordplaten hun hadde sine bøker og protokoll på, den platen den skumle damen smalt pekestokken i, når hun fant det for godt…
Der de ordene bodde, de som skulle fylt min dag med mening og læringsglede, – men som jeg aldri fikk.
For, – og det er jo det norsk skole etterhvert har oppdaget; den damen og alle de som kom etter henne hadde jo faktisk som oppdrag Å GI ordene sine til ALLE sine elever.
Men de hadde ikke fokus på sine ord, på de meninger og den læring som lå i dem. De hadde fokus på sin egen stemme. På sin egen makt. Makt til blant annet å definere at de som “ikke hørte etter” ikke fortjente annet enn hissige kryss i den grønne protokollen og det sinteste av de sinte blikkene.
Makt til å eskludere taperene fra stemmebrukens målgruppe.
Når jeg gikk på lærerutdanning, – påbegynt i 1969, så hadde vi timer i stemmebruk. Det er helt sant! Vi lærte å bruke stemmen vår i klasserommet, stemmen vår i formidling. Men lærte vi noe om bruk av film, radio, lysbilder, tegnspråk, tegn til tale, mikrofon og annet multimodale som tross alt fantes alledere den gangen? Neida, vi gjorde ikke det, Eik Lærerskole. Aldri.
Pedagogikk har alltid handlet om stemmen. Lærerens stemme. Om det å “lytte og lære”.
Men ikke nå lenger, vel? Nå har vi så mange fine og kompetente verktøy at nå kan lærerenes orale behov søke sin tilfredsstillelse andre steder?
Å nei da. Det minst like ille. Jo høyere en kommer i utdanningssystemet, og da særlig i lærerutdanningen, jo mer står de der, – riktignok våger de ikke lenger smelle pekestokker i bordet sitt, men desto mer står de og leser høyt fra nå etterhvert velbrukte manus, gjerne de manus som forlagskonsulentene IKKE ville ha….
Noen tilstreber en slags nølende “modernitet” og har et powerpointshow som som regel “låser” seg i “editmodus” omtrent halvveis. Og OM det noen gang er knyttet lydfiler til, så er det musikk av en ubestemmelig type…
Dette året har jeg forsøkt å delta i et studium knyttet til det å veilede nye lærere. Det er jo et ønskemål å kunne bruke oss veteraner, oss erfarne, til å hjelpe de nyutdannede til en god start på sin yrkeskarriere. Et flott tiltak. Så jeg ville gjerne bidra, gjerne ta ansvar, – så jeg meldte meg på.
80 prosentregel. Som student skal en møte opp minst 80 prosent av forelesningstiden. Minst 80 prosent av forelesere som står på sitt kateter og leser høyt…og gjerne sakte….de samme arkene som for fire år siden.
Jeg hører det ikke. Selv med mine hørere evner jeg ikke å høre.
HVorfor er jeg der da? Hvorfor MÅ jeg være der? ( i hvertfall i 80 prosent..) Hvilken glede har foreleseren av å vite at jeg sitter der og ikke hører hva han sier?
Makt.
At mange “hører hans stemme” – hadde Vårherre det slik når han talte til Moses…? Jeg tror det er noe av det samme.
40 mil bilkjøring må jeg gjøre for å kunne møte opp. 40 mil bilkjøring for å sitte og late som, i tjeneste for forelesers opplevelse av egen betydning? Vi er 46 studenter. Hver samling er to dager og det er 8 samlinger i året. Det blir ca. 30 000 mil bilkjøring tilsammen det!
Den økologiske prisen å betale for den gamle lærerutdanningens fokus på stemmebruken……
Selvsagt er det sludder! Den statistiske sannsyneligheten for at noen skader seg i løpet av 30000 mil bilkjøring er såpass stor at bare det skulle være grunn god nok til ikke å gjøre slikt!
Kort: Dagens multimodale teknologi og dens tilgjengelighet MÅ tilsi at formidling av kunnskapsstoff nå kan (og bør) skje på andre måter enn å sitte “ved kateterets” fot!
Jeg vil se “veiledningsfisken” på en video. Jeg vil ikke kjøre 40 mil for å møte den i høytlesing!
Jeg vil ha manus og læringsgivende tekst på .pdf fil eller på en egnet URL.
Jeg vil ha ansvar for å lære selv.
Ikke frammøteavkryssing som dokumentasjon på lydighet…..
For DA:
….da er ikke jeg “hørselshemmet”!! Da lærer jeg minst like lett og godt som noen andre!
…………..
De betinger hverandre gjensidig: melkerampen og kateteret. Der kateteret er, der lever også melkerampen i nyoppusset utgave.
Jeg er plassert i en gruppe. Og “kateterbefolkningens” gruppe- begrep handler selvsagt om noen som kommer sammen og snakker sammen. Altså verbal-auditive.
De passer ikke meg så veldig godt……
Men: og nå blir det litt morsomt: når en av foreleserene så tar kontakt medd gruppen, for å komme på et møte, så skriver han:
(sitat:
Hei
Hvordan vurderer dere besøk fra meg for veiledning på veiledning? Har dere mulighet for å gjøre det på nett eventuelt? (med bilde og lyd selvsagt)
Slutt sitat)
AH!! Mitt hjerte slår raskere! Se det! Framtiden kommer inn døren! Endelig har de fått en foreleser som skjønner sin samtid, som kjenner sin besøkelsestid, så å si!
Akk. Hvor lenge kunne jeg anta det å skulle dele “normalfunksjon”?
De andre på denne gruppen sendte svar til ham, – uten engang å spørre meg:
(Sitat:
“……Først og fremst tror (vi) ikke vi har anledning til å ha noe nettmøte, det har vi ikke utstyr til. (-) ……..Nettverksgruppa vår skal avtale de neste møtene når vi møtes i til forelesningssamling den 16. februar. Kan vi gjøre avtale med deg også denne dagen?
Slutt sitat)
Jeg ga opp da. Når studenter i 20 – 30 årene blir de som pusser opp melkeramper og katetetere, da finner jeg andre landeveier å gå langs..
…………..
Det finnes et vell av undersøkelser og rapporter som viser hvor viktig god utdanning er for en hørselshemmets livskvalitet og yrkesfunksjon. ( Hoem, Tingvold,(2004), Claussen,(2003), Glass/Elliot, (1993), Sundt, (1994), Vernon / Landers, (1993), Myhr, (1997) m.fl.
Dermed gjenstår å trekke den sentrale konstruksjonen. Den blir todelt:
Det er formidlingsformen i læringshandling som enten inkluderer eller ikke. Enten den som skal inkluderes er fra Libya eller har en annen frekvensfordeling i sine ører….
Når en person har en hørsel – eller læringsstil forøvrig, som tilsier en alternativ administrering og strukturering / design, – på egen læringsprosess, så skal vedkommende selvsagt ha anledning til det.
Moderne læringshandling handler om å sette opp læringsmål, – suksesskriterier. Hvordan den lærende når disse, det er den lærendes egen sak, – eget ansvar – egen kreasjon.
Da blir læring handling og ikke lydighet.
Da forsvinner “funksjonshemming”.
