(Hvorfor brukes Folkets skattepenger på høreapparater til mange tusen på ham da?! TO stykker har han også!!)

Så sitter jeg her med et slik Obstfeldersk uttrykk i ansiktet mitt.

Igjen har jeg sett dette underlige, igjen undrer jeg meg på om dette er den kloden den gir seg ut for å være…..

(nåvel: det der hørstes jo vel dramatisk ut. Selvsagt mener jeg det ikke slik. I den verden som Al Jazzeerasendingen i andre enden av stuen min forteller om, – gir liten anledning til å ta en hørselsannerledes arrogant veteran på alvor. Selvsagt vet jeg det.)

Men altså: jeg har aldri hørt undervisning. Derfor har jeg bløffet og klart meg selv. Lest mer enn de andre, skrevet mer enn de andre og fått mindre venner enn de andre. Ikke stoppet jeg med det heller, så utdanningenen min er bred nok til å tjene til livets opphold og nødvendige pensjonspoeng så å si….nå.

Og jeg lærte meg å like å studere, like å finne ut av, og å prestere, – uten å følge forelesninger og sånt. For om jeg deltar på dem, da kommer den andre siden av meg fram fra skyggene og tar over emosjoner og motivasjon; da blir jeg fjerdeklassegutten som skuffer alle: skuffer læreren, skuffer mine foreldre – han som de andre ler økseskaft av, – han som ikke tør ta kontakt med jenter….han som…

Nåvel. Jeg prøver altså å si: Når jeg blir tvunget til å fungere som ordinært hørende, så taper jeg. Og når jeg ser meg selv som taper, – så taper jeg enda mer….

Denne bloggen her har handlet mye om det.

Nå har jeg begynt med høreapparater. For et par år siden nå. De hjelper meg mye, gir meg mange fine lydopplevelser. Men de piper mye, de er for høyt stillt, og de er til ingen nytte i “kollektive” situasjoner …(eller i store rom rundt lydkilden, har jeg lagt merke til!) .

Selvsagt måtte jeg forsøke hvordan og om de kunne hjelpe meg til å følge forelesninger!

Vel. Det kunne de ikke. Ikke i det hele tatt.

Så da ble det dobbelt taper da: hørselshemma døving som ikke hører/skjønner, forsterkes med hørselshemma døving som ikke hører med apparater heller. (Hvorfor brukes Folkets skattepenger på høreapparater til mange tusen på ham da?! TO stykker har han også!!)

En blir sliten da. Denne bloggen handler endel om det også.

Men så har jeg altså blitt med på et kurs. Forsøkt å høre. Forsøkt å delta. Det gikk ikke bra. Noen av blogginnleggene handler om det.

Så har jeg tenkt: det å skulle møte opp bare for “syns skyld” (for det er 80 prosent frammøteplikt til forelesningene, må vite – det forrige blogginnlegget handlet om det) – virker liksom FOR dumt.

Så jeg skriver en mail og foreslår at jeg kanskje kan få lov å slippe å møte opp? Jeg skriver:

- kan jeg få unnvære frammøte til forelesninger og få lov å ta ansvaret for pensumstudiet selv? Jeg skriver i så fall alle de ekstra atrikler / drøftinger dette da eventuellt kan kompenseres med.

- kan jeg få slippe gruppedeltagelsen, mot at jeg ev. sender ekstra logger / videofilmet praksis?

Altså: Jeg tilbyr meg å gjøre hva som helst, i prinsippet. Skrive en eller flere oppgaver? De kan bestemme! Jeg gjør det! – bare jeg slipper å sitte å føle meg som en dust til ingen nytte…

Vil de se / ha videoer? Vil de se i minste detalj et handlingsforløp de andre studentene bare leverer en logg på fem setninger om? Jeg gjør det!  - bare jeg slipper å måtte sitte i en gruppe å snurre hodet i en fortvilet kamp for å rekke den siste som snakket før den neste svarer….

Vel, min identifikasjon med salige Sigbjørn skyldes altså at i dag kom svaret: (jeg skal ikke utbrodere det, jeg skal gjengi det sitert:

“ Når det gjelder samlingene kreves det 80% frammøte. Dersom det skulle vært gitt dispensasjon fra det, burde du ha søkt på et tidligere tidspunkt. Nå er det kun en samling igjen.”

Så nei. Jeg fikk ikke slippe. Jeg har å møte opp denne siste gangen også. Sitte der å utgjøre en i herr profesorens tilhørerskare. At jeg altså ikke hører hva han sier, er da Hr. Professoren komplett likegyldig.

OG: det er bare en samling igjen!!

Den gode professormannen kunne ha skrevet:

“Klart du kan unnvære denne siste samlingen, Ulf. Jeg skjønner godt hvordan det må være å sitte der og ikke høre. Klart du skal få slippe det. Men, jeg skal forelese om “Dannelse og god folkeskikk”, vet du. Kunne du ha skrevet en 5 siders tekst om det til meg, slik at jeg kan få se at du har oversikt over pensum? Lykke til!”

- eller noe lignende, tenker jeg.

Men nei. Jeg er ikke bare en hørselshemma døving, jeg er også en dust: jeg “burde ha søkt på et tidligere tidspunkt” – og ikke sløst bort tiden på å forsøke å delta!

Og moralen er?

Vel, jeg trekker bare min, – finner moralen for min egen handling. Den blir: et slikt studium ønsker jeg ikke.

Men: og det er derfor jeg skriver om det her! Dette kunne ha rammet en ung student, i kamp for sin første emneeksamen, i streben etter sitt første motivasjonsfundament! Dette kunne ha handlet om en hørselsanderledes uingdom som har bestemt seg for å trosse forutsetningenes tilsynelatende hindre, – en student som vil forsøke å få det til. Til tross for egen anderledes hørsel. En som trengte et slikt emne i rapporten til lånekassa. En som trengte motivasjonen til å gå videre, i akademia, .-til tross for vansker med å høre.

Så jeg spør igjen, som jeg så ofte har gjort i denne bloggen: dere som er organisasjoner og fagmiljø, – dere som tjener penger på apparater og batterier og annonser: hva gjør dere for å hindre at fagfolk på høgskoler (og alle andre i pedagogikkens VerbalAuditiveKongedømmer) kan få lov å utøve slik makt?

Gjøre slik skade.