Til og begynne med så var mine smule øreganger for trange. Min audiograf tok “avtrykk” og forsøkte å skaffe meg støpte propper, men siden slike propper også skulle romme “høytalere”, så var det ikke plass nok i mine øreganger…..
Så, de som skulle støpe dem, sa klart fra at: “Nei. I så trange øreganger kan ingen få plass.”
Så da ble det en haug med ulike plastsaker og famling og fomling, piping, rare lyder og antagelig lite riktig lyd, – riktig ubehagelig var det og har det vært.
Men har en trange øreganger, så har en vel det….min lune audiografs rolige kommentar om at det neppe ble “aktuellt å utvide dem….?” – fortalte i grunnen alt.
Men jeg liksom hele tiden skjønt at lydbildet i mine ører neppe tjener høreapparatteknologiens tilsynelatende omdømme.
Når jeg måtte høre, så hadde jeg dem i, men så fort jeg kom hjem, så ble de behørlig puttet i sine bokser! – og på fridager hadde de også veldig fri!
Men.
Nå sitter jeg på arbeidsrommet mitt og hører på hopprenn samtidig som jeg skriver. Jeg hører hva de sier på TV, og jeg hører tastelydene fra tastaturet mitt! Jeg har nemlig apparatene mine på meg! Jeg bruker dem i fritid! Plutselig er til og med musikklyden slik jeg hadde forventet at den skulle være!
Hva som har skjedd?
Jo, min audiograf snappet opp at en ny generasjon høytalere hadde kommet! En generasjon som var akkurat så mye mindre enn de forrige, at det kanskje kunne la seg gjøre å presse dem inn i en plugg, en plugg som da til og med kunne passe i mine trange ører…!
Da bestilte hun selvsagt et slikt sett og de kom til meg i posten. “Prøv dem!” sa hun.
Jeg gjorde så.
Pø! Det var nesten ingen lyd i dem! Jeg pakket dem ned igjen og ble skikkelig deppa. Ikke det heller! Så ga jeg blaffen….
En hørselshemmet er en sårbar fyr. Nå orket jeg ikke flere nederlag med disse apparatpateteteenene..!!!
Så går det uker.
Vinterferien kommer og jeg skal rydde litt på arbeidsrommet mitt. I en skuff har jeg alt dette høreapparatstyret – masse ekstrautstyr, nemlig…som selvsagt aldri funka for meg….
Men så slår det meg da: kanskje slike nye propper faktisk fordrer en liten ny innstilling via denne fjernkontrollsaken som jo også fulgte med?
Vel. Jeg monterte disse nye slangene på nytt, ladet opp fjernkontrolldingsen, og “forsøkte meg fram….”
Og så: så trer den klare lyden fram! Ingen piping, ingen susing, ingen dotter…..to plugger som glir inn i ørene som om de skulle ha vært støpt for nettopp de ørene…og det er de jo!
Jeg hadde gitt opp for lett! Nå funket det! De satt som støpt og leverte en fin og klar lyd! Volumet er ikke så høyt som de støykaskadene jeg har vært vant til å ha i ørene når jeg brukte de andre , gamle proppene, – men en lyd som liksom var mer solid, mer komplett!
En lyd det går an å leve med!
Også på fritid!
Nei. Jeg har ikke dårlig samvittighet fordi jeg “ga opp for fort”. Så sårbar blir en nemlig, når en baler med disse greiene her. Jeg er trygg på at min audiograf vet det. – og at hun egentlig bare sitter og venter på nettopp dette blogginnlegget her! 
Hun skaffet ressursene, hun – og overlot det å bygge “brukerkompetansen” min, til meg selv! Selvsagt gjør hun rett i det!
Så nå: nå blir det faktisk som å begynne med nye høreapparater!!
Fortsatt hører jeg selvsagt ikke alt. Men det jeg hører hører jeg i et lydbilde som er til å like. Jeg hører nok til verdsette ny trivsel i den hørselsforbedring jeg tross alt får!
Faktisk er høreapparatene så behagelige nå, at jeg på grensen til å si at det føles naturlig!
Noe av det mest plagsomme har jo vært denne underlige, rare og forvrengte lyden av min egen stemme jeg har opplevd med mine misslykkede “mykplasttupper. Nå er det helt borte! Jeg kan snakke så mye jeg vil, – selv om jeg har høreapparater på, – jeg kjenner allikvel igjen min egen stemme!
Duverden! ..og hvorfor? Jo, fordi jeg har en fagpersonkontakt, – en audiograf, som følger med på den minste innovasjon i sitt fag, slik at slike som jeg: sårbare og raskt hissige brukere, kan få oppleve ny trivselsøking. Igjen!
Takk!
