Jeg gruer meg til fuglesangen!
Kvitter – kulissene som legger seg gregoriansk tonal varians i skoglandskapet utenfor mine vinduer, – de utfordrer meg!
Mer lik de andre?
“Alle dyr er like, men noen dyr er mer like enn andre” skrev Orwell.
Mente han oss? Oss som bruker høreapparater? Oss som så veldig vil høre som de andre, så veldig veldig…
Så tenker jeg en tanke: Dersom jeg ser en fugl i bjerketoppen der borte ved den røde bua, en fugl som er så fjern at jeg ikke helt kan se hva slags fugl det er, – men jeg kan se at den ikke er ordinær. Jeg fatter interesse for den. Jeg ønsker å se nærmere på den.
Da henter jeg min kikkert.
Dersom jeg finner en sten, – og er nysgjerrig på om den har metalliske flak i seg…
Da henter jeg min stereolupe.
Men jeg går da ikke rundt med stereolupen min og kikkerten min hengende rundt halsen hele dagen?
Jeg bruker dem når de tjener sin hensikt, nemlig å forsterke utover det for meg ordinære.
De er verktøy.
Tanken gjør meg trygg når den er slik. Da vet jeg at jeg imorgen tidlig kommer til å ta på meg høreapparatene for å lytte etter fuglesangen, lytte ut over det for meg ordinære……
Når jeg så har hørt sommerpreludiumets kvitterkor, – så legger jeg apparatene
ned igjen, og er meg selv, – er den ordinære meg, – og krever å bli betraktet som meg, og ikke som en “hørselshemmet” eller funksjonshemmet, selv om jeg ikke av meg selv hører fuglesangen, selv om høreapparatene hører meg den, – når jeg vil.
