Jeg ser ofte på listen over søkeord. Hvilke ord bruker de som finner denne bloggen, når de søker i søkemaskiner på nettet? Det er mye å lære av det.
I går var et av søkeordene “hørselshemmet kjæreste”…
Jeg ble sittende lenge å tenke da. Tenke på grunnene som kan ligge bak et slikt søk. Tenke på meg selv og de forhold jeg har hatt.
Om min kjæreste engang hadde søkt slikt, hvilke funn hadde hun da hatt nytte av å finne, hvilke funn kunne ha reddet vårt forhold?
Så ser jeg, – i min refleksjon nå, som middelaldrende enslig, helt klart hvilke to ting jeg så gjerne ville ha fortalt, men som jeg den gang, – de gangene, av en eller annen merkelig grunn aldri fikk sagt! To ting som jeg faktisk tror har generell, allmen gyldighet.
Så derfor vil jeg gjerne si dem nå, slik at de kanskje kan finnes engang av noen som trenger å finne dem, trenger å tenke over dem, trenger å trene på bevisstheten om dem:
Om vi er sammen, om vi er, som noen sier det: “i ett med hverandre” – så pass på at det er en balanse mellom det at jeg får være i samme sone som deg – ved at du inkluderer meg, – og det at jeg anstrenger meg for å holde tritt med deg, – i vårt samspill med andre. Pass på å hente dem inn til vårt samtalerom, ikke snakk for mye ut av det, dit hvor jeg ikke kan følge.
Hva betyr nå det? Jo, – ikke snakk med din venninne i etasjen under, rope ned trappen. Ikke snakk med barna når de er i et annet rom, igjennom vegger og rundt hjørner. Dere klarer det fint, for dere hører med ørene deres. For meg som må munnlese blir dette til nederlag hver gang! For meg blir dette “satt utenfor” – “komme på etterskudd” hver eneste gang…..hver eneste…..!
Om hverdagen preges av slikt, vel, – så taper forholdet.
Et forhold er ikke et sosialt arrangement. Et forhold er en utleverende nærhet. Intimitet og svett, glødende overgivelse og hengivenhet, behov og evne, lyst og ur – krav.
Når vi er nære, – i mørket eller i kroppers tetthet, – ikke be meg høre da! Ikke krev at jeg skal munnlese ord og setninger, når kroppen min og dypet i meg lever i kroppen din – deler livsvibrasjonen med deg. Når vi er oss. La oss være like da. I hvert fall da! Ikke la meg tape! Ikke la meg bli den defensive, den som må møte egen svakhet, – i det å høre med ører, når det jeg ber om er å få være fri, selvavslørt til for deg, – jeg trenger å få være stolt da! Stolt over oss og vår felles åpenhet og akt.
For om jeg ikke strekker til, – når du sender ord mot meg med en munn jeg ikke kan se, – når du sender ord mot meg da, så peker de på min svakhet. Hele meg mister fokus, fokus endres til det trivielle, til det alltid forventede nederlaget. Til en generalisering om det å ikke strekke til i samhandlingen.
Om samlivet preges av slikt, vel, – så taper forholdet.
Og om forhold taper både i hverdag og samspill, så dør det lett. Helt.
Så, om du var min kjæreste, så ville jeg ha sagt til deg: bare disse to tingene? Kan du tenke litt over dem? De er viktige for meg, tror jeg. Så skal jeg forsøke å avsløre meg selv for meg selv, når paranoia trenger på, – når jeg tror du sier ting i etasjen under fordi du vil holde det skjult for meg, – når jeg tror at dine ord i det intime rommet handler om noe jeg ikke gjør bra nok, noe du klandrer meg for.
For som hørselsannerledes vil jeg så ofte bli mistenksom, – vil jeg så lett tro det verste, når ordene lever bortenfor meg, – når jeg ikke når dem.
Det er slik jeg er.
Kjæresten din….
