Den er en del av et endret tablå.

To år tok det.

For to år siden, i 2009, begynte jeg å prøve ut høreapparater. Det har vært en berg og dal bane avv dimensjoner! Jeg har bølget mellom hjelpeløshet og agressive utfall mot en verden som baserer seg på høring og snakking…..som godtar bortvendte ansikter og skjulte snakkemunner….

…til forfjamset entusiasme over lyder og lyd-rom jeg aldri har hørt og ikke visste fantes.

Jeg har herjet med piping og propper, – foraktelig “kassert” poser med ekstraustyr som reklamen lovet så mye med, men som ikke overhodet fungerte….for meg.

Men- jeg har også, underlig motstrebende, erkjent at apparatene er til (nå) uunværlig hjelp, i yrkesutøvelse og i hverdagssamspill. Jeg vet – med en litt isende følelse nedover ryggen, at uten dem, hadde jeg neppe vært yrkesaktiv i dag….

Jeg har møtt (i mine øyne) duster med tankeløse kommentarer, jeg har møtt høgskolesystemer i lavmål-modus….selvavslørende fastlåste og normative. Men jeg har også møtt et “håndtere arrogante, middelaldrende menn” geni av en audiograf!

Uten henne hadde jeg aldri hatt denne dagen. Jada, jeg vet: disse to årene… Hun fikk meg til å våge, – hun fikk meg i rett vinkel, – hun lot meg gå klar av “svakhetsinnrømmelsen” – hun lot meg være den som tok avgjørelsen…

Men det er ikke det jeg er opptatt av i dag. jeg er opptatt av arketypene i meg! Jeg er opptatt av at jeg for første gang har opplevd i praksis at gamle Jung hadde rett: Vi har med oss grunntrekk, grunnstemninger, grunnbehov / grunnintensjoner, .- som ikke stammer fra foreldre eller deres foreldre, men som ligger tilbake i opphavet, – i det grunnleggende menneskelige. På 1970 tallet favnet jeg om den teorien, om Jungs univers av symbolisme og….arketyp – begrep. Mange stearinlys og gitarstrenger, røkelsespinner og… (nåvel..) gikk med til de dypsindige refleksjonene mellom oss 68`ere den gangen….

Men i praksis? I det ugjendrivelig faktum, i det hverdagsperspektivet som dagens teorimodellering legger vekt på?

Nei, arketypenes relevans var ikke nødvendigvis så tydelige i hverdag….

Men i dag.

Det er en bastant vårdag her i dalen, på tersklen til en fullkommen sommerdag. naturen syder av liv og potent klorofyll…

Så fikk jeg for meg at jeg skulle gå inn å ta på meg høreapparatene. Hvorfor fikk jeg det for meg så brått? Jeg snakket ikke med noen, og det er søndag….?

Med apparatene på meg hørte jeg så veggen av fuglekvitter! Fra skogen som omgir mitt hus. Jeg hørte sildring av vårbekker. Jeg hørte en lydverden hvor kontrapunktiske genistreker ble avløst av sinnsykt dristige riff…! I en uendelig strøm….i uendelig mange dimensjoner – foran og bak hverandre, over og under, før og etter og før igjen….!

Jeg sto lenge og lyttet, både andektig og deltagende, – mitt eget hode begynte å synge med, min sjel….min personlighet strakte seg inn i dette rommet….!

Da skjønte jeg det! Min sjel tilhører i det rommet! Min sjel – arketypene i meg som menneske, har savnet de lydene! Naturen i meg har alltid visst om dem, men aldri nådd dem…

Så jeg “hører ikke fuglekvitter” – nei, det heter: Jeg ble mer komplett som menneske. Høreapparatene legger inn en puslespillbrikke i min sjel, – en brikke jeg trodde jeg aldri skulle få lagt inn i mitt bilde av MIN verden!

Min verden endres da, – og selv blåveisen framstår på en ny måte. Den er en del av et endret tablå.

Som jeg.