For en gangs skyld skal jeg være kort.
For det er sommer og sol ute! Jeg vil ut å leke sommer slik den er i fjerne erindringer fra før i tiden, selv om brygga er borte og det nærmeste vannet er totalt fritt for tang, rur og krabbe…
Jeg vil kjenne den sommervarmen – du vet: den varmen som varsomt lister seg over hva som egentlig er behagelig….men som er så deilig fordi den utraderer epigram fra januar og februar….
Nåvel.
Det var noe helt annet jeg skulle være kort om.
Jeg tror nemlig jeg egentlig er skadet….på en måte. Skadet slik at jeg faller på utsiden av en slags bastant konsensus….
…fordi jeg er hørselshemmet. Fordi jeg i hele mitt liv har opplevd å være hørselshemmet, – være noe de andre ikke er….og alt det det medfører..
Jeg arbeider med læring. Læring hos mennesker som kommer fra andre land, andre verdensdeler, andre religioner, med andre hudfarger, med annen kultur. I en og samme gruppe har jeg fire verdensdeler og en 6 – 7 nasjoner og minst tre ulike religioner.
Gøy arbeid. Flotte mennesker.
I dag har jeg vært på kurs. Om vold og etniske minoriteter. Hørt masse opp og masse ned om etniske minoriteter, innvandrere, – om tilpassingsvansker, forståelsesvansker – om isolasjon og inadekvat atferd, både fra den enkelte og fra kontekst rundt.
Men igjen mistet jeg troen. Igjen tror jeg ikke på dette med at noen er etniske minoriteter – at noen kommer fra kollektivistiske kulturer og noen kommer fra individualistiske kulturer og at det tydligvis hele tiden er de første som kommer til de siste, og det nettopp derfor blir så vanskelig.
Alle de andre er så enige.
Slike kurs primære språk er nikkene. Samtykkekrampen i de utallige nakker….
Så enige, så enige…
Altså er det meg. Altså er det jeg som tar feil. Jeg er ydmyk nok til å i hvertfall forsøke å innrømme det.
Men etterpå: når jeg er kommet hjem og har etablert trygghet ved hjelp av min egen kaffekopp og min kokesjokoladebit, da skyndter jeg meg å skrive dette:
Nei. Jeg tror ikke på disse grupperingene. Jeg tror ikke på disse “evigvarende vesensforskjellene i kultur og referanse”!
Jeg tror på min egen erfaring – som hørselanderledes: Det handler om Mainstream eller ikke-mainstream!
Det handler om den kultursettende dominansen. Der og da. Det handler om alt nytt – uansett om de kommer fra Afrika eller Briskeby – det handler om det “annerledes” – det som utfordrer rådende funksjon og “sånn er vi vant til” – enten det er en ortodoks Lavitt eller en som ikke evner å høre den til da rådende samtaleformen.
Kravet til å endre seg i samsvar med ny virkelighet. Det er det det handler om, både for et samfunn, for en folketynn kommune opp mot fjellet og for en gruppe ved et et bord under kirkekaffen.
Mine elever er ikke “etniske minoriteter”. De er nye landsmenn som utvider – utvider min hverdags kvalitet og utvider kravet til meg om endringsevne og autentisitet.
Jeg skal og må, bør og kan, justere meg etter det, -og utvide min egen evne til å møte.
Akkurat som du bør det samme når du møter meg, – selv om min “greie” er langt mindre spennende og definitiv ikke i det politiske fokuset: jeg er bare en som ikke hører slik som mainstream gjør.
Men dermed er jeg en invitasjon til deg: en invitasjon til å utvide din kommunikative besissthet!
Som mine elever inviterer meg til å utvide mitt syn på hva som er gyldig samtid…..!
Jeg liker dem, fordi de utvider. Jeg skulle ønske dere andre ville like oss hørselshemmede også, fordi vi også inviterer til utvidelse. Kanskje er det nettopp dette at alle bør like alle, fordi alle møter egentlig er invitasjoner til utvidelse, – til kompetanseøking og mestring av den samtiden som faktisk er der: vår felles dag. Vårt felles møte.
Merkelapper og betegnelser som “etnisitet” og minoritet / majoritet er bare flyktige blaff etter en gårsdagens mangelfulle forståelse. Fra den gangen vi ikke viste bedre.
