Jeg har en venn. Han har så langt vært den eneste. Ikke eneste venn, på ingen måte, – men den eneste av sitt slag….
Når han snakker, så snakker han innadvendt. Han snakker liksom bare til seg selv, på en måte. Det spiller liksom ingen rolle om det når ut….
Jeg nilytter når min venn snakker. Han er en klok mann, og en kan lære mye av å lytte til ham. Han har vært min venn lenge, så jeg tilgir ham på en måte, selvom jeg vet at jeg “mister” mye av hans fortelling, fordi han snakker slik “bakenfor seg selv” Det er ikke det at stemmen er lav, men det er en slags påtvungen “ro” – det er så ensartet og så forsøksvis sindig, liksom….
Det er ikke mulig å høre høyder og daler i hans muntlighet. Det er er jevn strøm…ikke egentlig lavmelt, men så forbasket fargeløst, så irriterende mumlende, volumet til tross.
Jeg har trodd han var den eneste. At dette var noe som kjennetegnet ham og bare ham, og da fikk jeg heller leve med det..
Selvsagt har jeg fortalt ham om min hørsel. Han har vist om det i snart 40 år nå. Men det spiller liksom aldri noen rolle. Det gir ham ingen grunn til å fravike sin form for “jeg er en rooolig mann, jeg” snakkeri.
Han har selvsagt bart. Og bak den ligger en overleppe jeg ville ha vært avhengig av å se, skulle jeg ha kunnet forstå mer av hans budskap og meninger. Men den har jeg aldri sett.
Nå har jeg nettopp oppdaget at han har en tvilling! Ikke genetisk selvsagt, men jeg har nettopp – under et ukeslangt opphold på en gård i samme fylke, møtt en blåkopi! En bonde som er så imarri sindig, liksom! En mann i slutten av de førti, som beveger seg subbende, snakker subbende, har bart, og er verdens hyggeligste fyr!
Jeg har selvsagt fortalt om min hørsel. Han hadde ingen kommentar til det, bare et tvilende blikk. Ikke tvilende på min påstand om egen hørsel, men liksom tvilende til hvorvidt det kunne angå ham…?
Han har alltid en kommentar når han går forbi. Han setter seg ofte ned og snakker. Hva han sier? Aner ikke. Jeg bare nikker og “mmm”`er og “akkurat- ja” er på antatt riktige steder…..
Og det later til å fungere det. Han er tydeligvis egentlig i liten grad interessert i om det han sier blir oppfattet. Han skal liksom bare si det han. Da er han fornøyd han.
Det er likheten, – mellom min venn, og denne nye, som bringer undring til meg. Er dette en egen personlighetstype, er dette en slags “formidlingsstil”?
På lærerskolen – og min lærerskole er lenge siden nå, så hadde vi timer, og til og med eksamen, i stemmebruk. Da lærte vi noe. Vi lærte noe om vektlegging, aksentuering, nivellering og om det å være direkte i kommunikasjon.
Jeg skjønner at det var viktig. Jeg skjønner det veldig nå. For om du ikke mestrer slikt, – da gjør DU andre (f.eks. den hørselshemmede) funksjonshemmet.
Og det vil du vel ikke?
