Jeg har en venn. Han har så langt vært den eneste. Ikke eneste venn, på ingen måte, – men den eneste av sitt slag….

Når han snakker, så snakker han innadvendt. Han snakker liksom bare til seg selv, på en måte. Det spiller liksom ingen rolle om det når ut….

Jeg nilytter når min venn snakker. Han er en klok mann, og en kan lære mye av å lytte til ham. Han har vært min venn lenge, så jeg tilgir ham på en måte, selvom jeg vet at jeg “mister” mye av hans fortelling, fordi han snakker slik “bakenfor seg selv” Det er ikke det at stemmen er lav, men det er en slags påtvungen “ro” – det er så ensartet og så forsøksvis sindig, liksom….

Det er ikke mulig å høre høyder og daler i hans muntlighet. Det er er jevn strøm…ikke egentlig lavmelt, men så forbasket fargeløst, så irriterende mumlende, volumet til tross.

Jeg har trodd han var den eneste. At dette var noe som kjennetegnet ham og bare ham, og da fikk jeg heller leve med det..

Selvsagt har jeg fortalt ham om min hørsel. Han har vist om det i snart 40 år nå. Men det spiller liksom aldri noen rolle. Det gir ham ingen grunn til å fravike sin form for “jeg er en rooolig mann, jeg” snakkeri.

Han har selvsagt bart. Og bak den ligger en overleppe jeg ville ha vært avhengig av å se, skulle jeg ha kunnet forstå mer av hans budskap og meninger. Men den har jeg aldri sett.

Nå har jeg nettopp oppdaget at han har en tvilling! Ikke genetisk selvsagt, men jeg har nettopp – under et ukeslangt opphold på en gård i samme fylke, møtt en blåkopi! En bonde som er så imarri sindig, liksom! En mann i slutten av de førti, som beveger seg subbende, snakker subbende, har bart, og er verdens hyggeligste fyr!

Jeg har selvsagt fortalt om min hørsel. Han hadde ingen kommentar til det, bare et tvilende blikk. Ikke tvilende på min påstand om egen hørsel, men liksom tvilende til hvorvidt det kunne angå ham…?

Han har alltid en kommentar når han går forbi. Han setter seg ofte ned og snakker. Hva han sier? Aner ikke. Jeg bare nikker og “mmm”`er og “akkurat- ja” er på antatt riktige steder…..

Og det later til å fungere det. Han er tydeligvis egentlig i liten grad interessert i om det han sier blir oppfattet. Han skal liksom bare si det han. Da er han fornøyd han.

Det er likheten, – mellom min venn, og denne nye, som bringer undring til meg. Er dette en egen personlighetstype, er dette en slags “formidlingsstil”?

På lærerskolen – og min lærerskole er lenge siden nå, så hadde vi timer, og til og med eksamen, i stemmebruk. Da lærte vi noe. Vi lærte noe om vektlegging, aksentuering, nivellering og om det å være direkte i kommunikasjon.

Jeg skjønner at det var viktig. Jeg skjønner det veldig nå. For om du ikke mestrer slikt, – da gjør DU andre (f.eks. den hørselshemmede) funksjonshemmet.

Og det vil du vel ikke?

Jeg bruker ikke slips. Jeg har aldri brukt slips. Ikke til konfirmasjon, ikke i giftegreia – (ikke i skilsmissen heller, for øvrig..) – altså: aldri.

I dag finner følgende episode sted: en venn av meg skal forklare en annen person hvem jeg er: hun sier da: ”Han som går med brillene her..som slips, liksom…”

”Åja!” Sier den andre.” HAN ja..!”

Når jeg ikke bruker slips, opp igjennom årene, – så har jeg forsøkt å forklare det med at jeg leste Calvin Halls bok om psykoanalysen på et lett påvirkelig stadium i min erkjennelsesutvikling. Tanken på å gå med et fallos hengende under haka, ble for mye selv for meg! (Særlig siden den jo skulle gå rundt halsen….og til og med  KNYTES…!!)

Så altså: aldri slips.

Men…

Disse brillene..?

..som nettopp henger under haka mi, når de ikke flyttes til øyehøyde for å tolke tekst eller annet smått…

Hva er de da? Er ikke de da også egnet til å kategoriseres som fallos-variant? Hvorfor skulle jeg ellers henge dem der? Hekte den ene brillestangen inn bak t – skjortekanten / halsåpningen…

Som et slags optisk begrunnet… slips….!

Er det et slags ”kikkerens fallos” symbolikk i dette..?!

Urovekkende.

Men: en annen tanke, – et annet perspektiv dukket også opp: Når jeg så ublu kan henge brillene mine slik – over årtier – hvorfor er det da liksom så ille å synliggjøre høreapparatene? Ikke det at jeg har tenkt å henge dem der, – men jeg skjønte plutselig at jeg jo faktisk sjelden (les: aldri) – tar dem på eller av når andre mennesker ser det!

Nå lever jo jeg alene. Hadde jeg hatt sånn kone/sambosak….eller  hjemmeboende datter fortsatt, så hadde nok de sett meg ta dem av og på….men slik sosiale nærheter i det daglige er altså et tilbakelagt stadium, – og det å la kollegaer, naboer eller andre se meg ”montere” apparater av og på, – det har jeg aldri tillatt.

”SKAM” – ”SKYLDFØLELSE” roper Calvin Hall, slitt og sliten, fra bokhylla mi….

”Oi, Oi!” Sier mer moderne forfattere som Deci og Ryan et par hyller over ”Hva skjer med selvbildet da?”

Verken alder, vektallsum eller lønnstrinn vil kunne akseptere at jeg liksom skal skamme meg over å ”høre nærmere etter” – imens det å ”se nærmere etter” liksom skal være helt ok…!

”Haaaandling!” roper alle aksjonsforskningsteoretikerne i kor fra mange ulike hyller!

”ja vel, ja vel…” mumler jeg, og lover høyt og tydelig – foran akvariet mitt, – at fra nå av skal jeg hverdag ta apparater på og av, slik at andre ser det! JEG skal gi mitt bidrag til alminneliggjøringen!

Gir du ditt?

En skal lese faglitteratur! Det er da en forstår hva ting handler om. Så her er et utsnitt fra en tidlig fagbok i vårt anliggende!

Et sentralt kapitell er slik:

“Om tunghørigheds helbredelighet.

Utsiktene til helbredelse for tunghørighed var før meget små. Man anslo for et snes år siden så godt som enhver sykdom i ørets forretning for uhelbredelig, og det med rette på grunn av vitenskapens daværende standpunkt.

Den tunghørige fant seg med tålmodighet i sin ulykke, i det den redelige lege måtte erkjenne, at han intet kunne utrette for ham.

Men i de siste 10 til 20 år er vitenskapene om øresykdommer og deres behandling gått betydelig framover. Til dette har særlig de forbedrede undersøkelsesmetoder bidratt, ved hvilke en lettere kan erkjenne sykdommens beskaffenhet. Den formening at tunghørighed er uhelbredelig er nu aldeles uberettiget, selv om den fortsatt deles av mange så vel leger som de syke selv.

Imidlertid finnes det selvsagt mange arter av tunghørighed som kunsten ennu ikke er i stand til å helbrede; den syke bør derfor aldri henvende seg til legen med store forhåpninger.

I alminnelighet er det så at jo før en øresykdom kommer til behandling, jo større håp kan en gjøre seg om et heldig utfall. Men erfaring viser at også langvarig, til og med 10 til 20 år gammel tunghørighed kan, om ikke fullstendig helbredes – så betydelig forbedres, eller i det minste hemmes i sin videre utvikling.

Et ganske godt håp om forbedring gis den tunghørighed som, selv om den har vært langvarig, ikke alltid har vært like sterk, men avvekslende verre og bedre, samt forbundet med avvekslende sterk øresus. Kan årsakene med tydelighet påvises, og disse er av en slik natur at de kan fjernes, vil en forbedring med største sannsynelighet kunne forventes.

Derimot virker nesten ingen behandling på en langvarig tunghørighed på begge ørene, som stadig tiltar, slik at vedkommende ikke lenger kan høre tikkingen fra et ur, selv om dette legges helt inntil øret, – eller han ikke kan forstå et eneste ord dersom dette ikke skrikes inn i øret hans. En sådan må visstnok anses som aldeles håpløs, særlig når det i tillegg er arvelige anlegg til stede.

Når det gjelder dette med nedarvede anlegg for tunghørighed, må man imidlertid bemerke, at dette kan være, om jeg så får si, – bare tilsynelatende, og gir derfor ikke alltid en så dårlig mulighet til bedring som man skulle vente. Årsaken kan nemlig rett og slett ligge i en eller annen nedarvet svakhet i den aktuelle familie, – en svakhet som muligens kan fjernes, eller det kan være en nedarvet tilbøyelighet til andre sykdommer, som ofte, men på ingen måte alltid, forårsaker tunghørighed. Kan denne sykelige tilbøyelighet rådes bot på, vil også tunghørigheden være helbredelig, eller legen kan muligens, når han i tide er gjort oppmerksom på denne tilbøyelighet, – hindre at øret angripes.

Om en lege i situasjonen må erklære en øresykdom for uhelbredelig, er det allikevel mulig at han senere, kanskje et års tid etter, kan gi bedre håp, på grunn av de hurtige framskritt som vitenskapen om øresykdommer gjør og forhåpentligvis fremdeles vil gjøre.

Derfor skal den tunghørige, når han har anledning til det, ikke unnlate, og stadig – fra tid til annen, – å rådføre seg med sin lege.

Behandlingen av tunghørighed legger beslag på en høy grad av tålmodighet så vel for den syke selv, som fra legens side. Bare for at det skal være mulig for legen å til en hver tid ha noen mening om grad av helbredelighet eller uhelbredelighet, er ofte gjentatte nøyaktige undersøkelser nødvendige.

De alminnelige behandlingsmåter er nesten aldri forbundet med smerte eller særlig uleilighet for den syke, men krever desto mer tid og utholdenhet. Kun de færreste sykdommer kunne helbredes på mindre enn 14 dager. De fleste krevde lenger tid; 3 uker, 1 måned, – ja, noen til og med et halvt år.

Kanskje må den syke underkaste seg samme behandling, f. eks. 14 dager hvert år, for å beholde den hørsel han har tilbake.

Den syke må være tålmodig, samtidig som det aldri med sikkerhet kan forutsettes noen helbredelse.

Men ikke sjelden belønnes denne tålmodighet med det mest tilfredsstillende utfall! “

*****

(“oversatt” fra Gotisk skrift, av meg….)

T.K. var der. Rart å høre et foredrag av ham igjen. Mange tiår siden siste gangen nå. Samme slentrende, høye mannen. Samme retoriske elegans. Ingen fomling, – en oppstart som setter fokus og fanger alles oppmerksomhet, – en ”In Medias Res” som bringer min tanker tilbake til 70 tallets disippelfølelse, til den gangen disse menn – og det ene kvinnelig unntaket med sitt ”nye gymnas”, formet våre motiver og idealer, enten vi gikk mot lærerutdanning eller kølapper på sosialkontorene.

Men båten bar ikke nå.

Det er ikke lenger nok å bare stå på en talestol og liksom være det choosen one. Ikke nå lenger. Det blir både for enkelt og for fattig. Det bor et krav i vår samtid om det multimodale – om den sammensatte performance, og en kompleks formidling, – som har innhentet deg T.K. Deg og de andre.

Derfor ble det ikke bare fattig, det ble også en slags studium i tanketom arroganse. Du er ikke så interessant lenger. Ikke så interessant at det er nok i seg selv. Når foredraget ditt da ikke overhodet rommer  noen beklagelse over mangel på publisert – formidlet agenda, ingen visuelle metaforer eller illustrasjon, ingen forpliktende og etterrettelige ”statements”  – bare din, rett og slett: skravling – da ble det usigelig dumt – flaut.

Du står stille, T.K. – du, og de som gjør det slik som du gjør, akkurat så stillestående som dere faktisk gjør der dere vel egentlig klamrer dere til talestolen – som et slags ikon, som en slags prekestoldefinisjon på deres egen rolle og antatte overordnethet. Og når slik som deg gjør dette, T.K.  – så tror de enfoldige at det ER slik det skal gjøres.

Så ta ditt ansvar, du gamle gigant! Gå foran! Igjen!

Lær av han som kom etter deg! Se: han forlater prekestolen! Han beveger seg foran sine lyttere, han avslører seg, han gjør seg tilgjengelig! Han blir transparent.

Se: Han brukes rommet! Han fyllte veggen bak seg med tekst og bilder som korresponderer, understøtter, utfordrer, illustrerer og metaforiserer det han snakker om!

Se: Han bruke en liten mikrofon – en trådløs en, som bare sitter der på siden av hodet hans! Han lar ikke prekestolens store mikrofonklump skjule munnen sin. (Hvem pokker tillater at noen snakker til en forsamling med en diger svart klump foran munnen sin? Hva slags kapitulasjon for ”DETSB” ( Det Er Teknologien Som Bestemmer) er egentlig det! Greit at en gjorde det den gang Thomas Alva E. var på teststadiet – men i 2011??!)

…og når mannen dessuten hadde spennende meninger – nye perspektiv og provoserende reformuleringer, da blir det så imarri bra, T.K.! Det skjønner sikker særlig du!

Innrøm at dine stående stille på et sted – med bare din stemme mellom deg og dine tilhørere, bærende noen slitne – akkurat litt for enkle, ”pussigheter” – ikke lenger holder som formidling.

Vi trenger slike som deg til å nettopp vise dette i praksis. Tydeliggjøre lettvinthet og unnasluntring. Nok en gang.

I stedet for å ikle min ”på tredje dagen” hodepine, – etter å deltatt på en større konferanse, retorisk omstenderi for å tyne det meste ut av mulige argumentative poeng, – så skal jeg heller påpeke to fakta. To fakta som har betydning for hørselshemmede. Men også fakta som til de grader viser hvordan vår rådende intellektuelle kultur er preget av det Verbal – Auditive regime! Inntil det komiske, som det første faktum vil understreke.

La meg begynne med et bilde:

Der- ved den røde pilen, sitter jeg. Bildet er tatt fra talestolen.

Så dum jeg er! Hvorfor sitter jeg der? Det måtte da være mye lurere for meg som høresvak, å sette meg nærmere talerstolen?

Å nei. Det gikk nok ikke. Her skulle vi sitte fylkesvis, må vite. Samlet. Hele tiden. I to dager. De som kommer fra samme fylke på samme bord. Samme pokker hvor langt bak det bordet er eller hvor vanskelig det er å høre. Er en fra et fylke så er en fra et fylke! Så da får en vel høre deretter, da…?

Så balanserer en i sin sosiale intelligens ….føler med sine sosiale antenner ….skal en forlate sine fylkesvenner, svikte dem, så å si …være annerledes, avvike….?

Skal en sette seg sammen med Finmark, som selvsagt som en slags geografisk gunst var plassert helt framme…på denne oslokonferansen….vi er høflig mot de som kommer lang vekk fra, selvsagt….

Hvordan skulle en i så fall forklare sin intrusjon…..?

Skulle en be konferanseleder spørre den samlede forsamling om noen av de framskutte fylker hadde plass til en avviker med rar hørsel….?

Neida.

Jeg ble der jeg var. Selvsagt.

Ingenting. Ingenting hørte jeg….i to dager. Arrangør var Staten. Betalte reise. Betalte hotell. Men om jeg hørte noe var ikke så viktig. Bare jeg fylte den ene stolen ved Buskeruds bord…..

Ok. Det var den komiske.

Så kommer en mer teknologisk. Klar til et nytt bilde?

Se nøye på dette bildet. Så hvit var den bakgrunnen i 70 minutter. Mannen snakket og snakket og snakket, men å bruke projektoren – sette noen ord på veggen? Neida. Vant til at andre hører, denne mannen…. (?)

Dette poenget har jeg tatt før. I mange tidligere blogger. Dette er vanlig det. En sedvane mye mer avslørende enn enhver versjon av Wisch testen…..

Nei, denne gangen er mitt poeng det teknologiske aspektet. Se nå på dette bildet:

Ikke lite utstyr en har påkostet muligheten til å endre på og variere lyd…..alle disse knappene handler om lyden.

Ikke en eneste knapp gjør det mulig å se den som snakker på en storskjerm, slik at munnlesing er mulig. Ikke en eneste. Aldri.

Derfor har jeg fortsatt vondt i hodet og nakken oppfører som en kleshenger under konstant termittangrep med NATO støtte…..

Men. Dette var en stor konferanse. Arrangert av Den Norske Stat, ved et av sine Direktorater ….knyttet til undervisning og pedagogikk, selvsagt!

DA må det være fagmiljø og organisasjoner som ikke har gjort jobben sin! Right?

For en gangs skyld skal jeg være kort.

For det er sommer og sol ute! Jeg vil ut å leke sommer slik den er i fjerne erindringer fra før i tiden, selv om brygga er borte og det nærmeste vannet er totalt fritt for tang, rur og krabbe…

Jeg vil kjenne den sommervarmen – du vet: den varmen som varsomt lister seg over hva som egentlig er behagelig….men som er så deilig fordi den utraderer epigram fra januar og februar….

Nåvel.

Det var noe helt annet jeg skulle være kort om.

Jeg tror nemlig jeg egentlig er skadet….på en måte. Skadet slik at jeg faller på utsiden av en slags bastant konsensus….

…fordi jeg er hørselshemmet. Fordi jeg i hele mitt liv har opplevd å være hørselshemmet, – være noe de andre ikke er….og alt det det medfører..

Jeg arbeider med læring. Læring hos mennesker som kommer fra andre land, andre verdensdeler, andre religioner, med andre hudfarger, med annen kultur. I en og samme gruppe har jeg fire verdensdeler og en 6 – 7 nasjoner og minst tre ulike religioner.

Gøy arbeid. Flotte mennesker.

I dag har jeg vært på kurs. Om vold og etniske minoriteter. Hørt masse opp og masse ned om etniske minoriteter, innvandrere,  – om tilpassingsvansker, forståelsesvansker – om isolasjon og inadekvat atferd, både fra den enkelte og fra kontekst rundt.

Men igjen mistet jeg troen. Igjen tror jeg ikke på dette med at noen er etniske minoriteter – at noen kommer fra kollektivistiske kulturer og noen kommer fra individualistiske kulturer og at det tydligvis hele tiden er de første som kommer til de siste, og det nettopp derfor blir så vanskelig.

Alle de andre er så enige.

Slike kurs primære språk er nikkene. Samtykkekrampen i de utallige nakker….

Så enige, så enige…

Altså er det meg. Altså er det jeg som tar feil. Jeg er ydmyk nok til å i hvertfall forsøke å innrømme det.

Men etterpå: når jeg er kommet hjem og har etablert trygghet ved hjelp av min egen kaffekopp og min kokesjokoladebit, da skyndter jeg meg å skrive dette:

Nei. Jeg tror ikke på disse grupperingene. Jeg tror ikke på disse “evigvarende vesensforskjellene i kultur og referanse”!

Jeg tror på min egen erfaring – som hørselanderledes: Det handler om Mainstream eller ikke-mainstream!

Det handler om den kultursettende dominansen. Der og da. Det handler om alt nytt – uansett om de kommer fra Afrika eller Briskeby – det handler om det “annerledes” – det som utfordrer rådende funksjon og “sånn er vi vant til” – enten det er en ortodoks Lavitt eller en som ikke evner å høre den til da rådende samtaleformen.

Kravet til å endre seg i samsvar med ny virkelighet. Det er det det handler om, både for et samfunn, for en folketynn kommune opp mot fjellet og for en gruppe ved et et bord under kirkekaffen.

Mine elever er ikke “etniske minoriteter”. De er nye landsmenn som utvider – utvider min hverdags kvalitet og utvider kravet til meg om endringsevne og autentisitet.

Jeg skal og må, bør og kan, justere meg etter det, -og  utvide min egen evne til å møte.

Akkurat som du bør det samme når du møter meg, – selv om min “greie” er langt mindre spennende og definitiv ikke i det politiske fokuset: jeg er bare en som ikke hører slik som mainstream gjør.

Men dermed er jeg en invitasjon til deg: en invitasjon til å utvide din kommunikative besissthet!

Som mine elever inviterer meg til å utvide mitt syn på hva som er gyldig samtid…..!

Jeg liker dem, fordi de utvider. Jeg skulle ønske dere andre ville like oss hørselshemmede også, fordi vi også inviterer til utvidelse. Kanskje er det nettopp dette at alle bør like alle, fordi alle møter egentlig er invitasjoner til utvidelse, – til kompetanseøking og mestring av den samtiden som faktisk er der: vår felles dag. Vårt felles møte.

Merkelapper og betegnelser  som “etnisitet” og minoritet / majoritet er bare flyktige blaff etter en gårsdagens mangelfulle forståelse. Fra den gangen vi ikke viste bedre.

To år tok det.

For to år siden, i 2009, begynte jeg å prøve ut høreapparater. Det har vært en berg og dal bane avv dimensjoner! Jeg har bølget mellom hjelpeløshet og agressive utfall mot en verden som baserer seg på høring og snakking…..som godtar bortvendte ansikter og skjulte snakkemunner….

…til forfjamset entusiasme over lyder og lyd-rom jeg aldri har hørt og ikke visste fantes.

Jeg har herjet med piping og propper, – foraktelig “kassert” poser med ekstraustyr som reklamen lovet så mye med, men som ikke overhodet fungerte….for meg.

Men- jeg har også, underlig motstrebende, erkjent at apparatene er til (nå) uunværlig hjelp, i yrkesutøvelse og i hverdagssamspill. Jeg vet – med en litt isende følelse nedover ryggen, at uten dem, hadde jeg neppe vært yrkesaktiv i dag….

Jeg har møtt (i mine øyne) duster med tankeløse kommentarer, jeg har møtt høgskolesystemer i lavmål-modus….selvavslørende fastlåste og normative. Men jeg har også møtt et “håndtere arrogante, middelaldrende menn” geni av en audiograf!

Uten henne hadde jeg aldri hatt denne dagen. Jada, jeg vet: disse to årene… Hun fikk meg til å våge, – hun fikk meg i rett vinkel, – hun lot meg gå klar av “svakhetsinnrømmelsen” – hun lot meg være den som tok avgjørelsen…

Men det er ikke det jeg er opptatt av i dag. jeg er opptatt av arketypene i meg! Jeg er opptatt av at jeg for første gang har opplevd i praksis at gamle Jung hadde rett: Vi har med oss grunntrekk, grunnstemninger, grunnbehov / grunnintensjoner, .- som ikke stammer fra foreldre eller deres foreldre, men som ligger tilbake i opphavet, – i det grunnleggende menneskelige. På 1970 tallet favnet jeg om den teorien, om Jungs univers av symbolisme og….arketyp – begrep. Mange stearinlys og gitarstrenger, røkelsespinner og… (nåvel..) gikk med til de dypsindige refleksjonene mellom oss 68`ere den gangen….

Men i praksis? I det ugjendrivelig faktum, i det hverdagsperspektivet som dagens teorimodellering legger vekt på?

Nei, arketypenes relevans var ikke nødvendigvis så tydelige i hverdag….

Men i dag.

Det er en bastant vårdag her i dalen, på tersklen til en fullkommen sommerdag. naturen syder av liv og potent klorofyll…

Så fikk jeg for meg at jeg skulle gå inn å ta på meg høreapparatene. Hvorfor fikk jeg det for meg så brått? Jeg snakket ikke med noen, og det er søndag….?

Med apparatene på meg hørte jeg så veggen av fuglekvitter! Fra skogen som omgir mitt hus. Jeg hørte sildring av vårbekker. Jeg hørte en lydverden hvor kontrapunktiske genistreker ble avløst av sinnsykt dristige riff…! I en uendelig strøm….i uendelig mange dimensjoner – foran og bak hverandre, over og under, før og etter og før igjen….!

Jeg sto lenge og lyttet, både andektig og deltagende, – mitt eget hode begynte å synge med, min sjel….min personlighet strakte seg inn i dette rommet….!

Da skjønte jeg det! Min sjel tilhører i det rommet! Min sjel – arketypene i meg som menneske, har savnet de lydene! Naturen i meg har alltid visst om dem, men aldri nådd dem…

Så jeg “hører ikke fuglekvitter” – nei, det heter: Jeg ble mer komplett som menneske. Høreapparatene legger inn en puslespillbrikke i min sjel, – en brikke jeg trodde jeg aldri skulle få lagt inn i mitt bilde av MIN verden!

Min verden endres da, – og selv blåveisen framstår på en ny måte. Den er en del av et endret tablå.

Som jeg.

Jeg ser ofte på listen over søkeord. Hvilke ord bruker de som finner denne bloggen, når de søker i søkemaskiner på nettet? Det er mye å lære av det.

I går var et av søkeordene “hørselshemmet kjæreste”…

Jeg ble sittende lenge å tenke da. Tenke på grunnene som kan ligge bak et slikt søk. Tenke på meg selv og de forhold jeg har hatt.

Om min kjæreste engang hadde søkt slikt, hvilke funn hadde hun da hatt nytte av å finne, hvilke funn kunne ha reddet vårt forhold?

Så ser jeg, – i min refleksjon nå, som middelaldrende enslig, helt klart hvilke to ting jeg så gjerne ville ha fortalt, men som jeg den gang, – de gangene, av en eller annen merkelig grunn aldri fikk sagt! To ting som jeg faktisk tror har generell, allmen gyldighet.

Så derfor vil jeg gjerne si dem nå, slik at de kanskje kan finnes engang av noen som trenger å finne dem, trenger å tenke over dem, trenger å trene på bevisstheten om dem:

Om vi er sammen, om vi er, som noen sier det: “i ett med hverandre” – så pass på at det er en balanse mellom det at jeg får være i samme sone som deg – ved at du inkluderer meg, – og det at jeg anstrenger meg for å holde tritt med deg, – i vårt samspill med andre. Pass på å hente dem inn til vårt samtalerom, ikke snakk for mye ut av det, dit hvor jeg ikke kan følge.

Hva betyr nå det? Jo, – ikke snakk med din venninne i etasjen under, rope ned trappen. Ikke snakk med barna når de er i et annet rom, igjennom vegger og rundt hjørner. Dere klarer det fint, for dere hører med ørene deres. For meg som må munnlese blir dette til nederlag hver gang! For meg blir dette “satt utenfor” – “komme på etterskudd” hver eneste gang…..hver eneste…..!

Om hverdagen preges av slikt, vel, – så taper forholdet.

Et forhold er ikke et sosialt arrangement. Et forhold er en utleverende nærhet. Intimitet og svett, glødende overgivelse og hengivenhet, behov og evne, lyst og ur – krav.

Når vi er nære, – i mørket eller i kroppers tetthet, – ikke be meg høre da! Ikke krev at jeg skal munnlese ord og setninger, når kroppen min og dypet i meg lever i kroppen din – deler livsvibrasjonen med deg. Når vi er oss. La oss være like da. I hvert fall da! Ikke la meg tape! Ikke la meg bli den defensive, den som må møte egen svakhet, – i det å høre med ører, når det jeg ber om er å få være fri, selvavslørt til for deg, – jeg trenger å få være stolt da! Stolt over oss og vår felles åpenhet og akt.

For om jeg ikke strekker til, – når du sender ord mot meg med en munn jeg ikke kan se,  – når du sender ord mot meg da, så peker de på min svakhet. Hele meg mister fokus, fokus endres til det trivielle, til det alltid forventede nederlaget. Til en generalisering om det å ikke strekke til i samhandlingen.

Om samlivet preges av slikt, vel, – så taper forholdet.

Og om forhold taper både i hverdag og samspill, så dør det lett. Helt.

Så, om du var min kjæreste, så ville jeg ha sagt til deg: bare disse to tingene? Kan du tenke litt over dem? De er viktige for meg, tror jeg. Så skal jeg forsøke å avsløre meg selv for meg selv, når paranoia trenger på, – når jeg tror du sier ting i etasjen under fordi du vil holde det skjult for meg, – når jeg tror at dine ord i det intime rommet handler om noe jeg ikke gjør bra nok, noe du klandrer meg for.

For som hørselsannerledes vil jeg så ofte bli mistenksom, – vil jeg så lett tro det verste, når ordene lever bortenfor meg, – når jeg ikke når dem.

Det er slik jeg er.

Kjæresten din….

Til og begynne med så var mine smule øreganger for trange. Min audiograf tok “avtrykk” og forsøkte å skaffe meg støpte propper, men siden slike propper også skulle romme “høytalere”, så var det ikke plass nok i mine øreganger…..

Så, de som skulle støpe dem, sa klart fra at: “Nei. I så trange øreganger kan ingen få plass.”

Så da ble det en haug med ulike plastsaker og famling og fomling, piping, rare lyder og antagelig lite riktig lyd, – riktig ubehagelig var det og har det vært.

Men har en trange øreganger, så har en vel det….min lune audiografs rolige kommentar om at det neppe ble “aktuellt å utvide dem….?” – fortalte i grunnen alt.

Men jeg liksom hele tiden skjønt at lydbildet i mine ører neppe tjener høreapparatteknologiens tilsynelatende omdømme.

Når jeg måtte høre, så hadde jeg dem i, men så fort jeg kom hjem, så ble de behørlig puttet i sine bokser! – og på fridager hadde de også veldig fri!

Men.

Nå sitter jeg på arbeidsrommet mitt og hører på hopprenn samtidig som jeg skriver. Jeg hører hva de sier på TV, og jeg hører tastelydene fra tastaturet mitt! Jeg har nemlig apparatene mine på meg! Jeg bruker dem i fritid! Plutselig er til og med musikklyden slik jeg hadde forventet at den skulle være!

Hva som har skjedd?

Jo, min audiograf snappet opp at en ny generasjon høytalere hadde kommet! En generasjon som var akkurat så mye mindre enn de forrige, at det kanskje kunne la seg gjøre å presse dem inn i en plugg, en plugg som da til og med kunne passe i mine trange ører…!

Da bestilte hun selvsagt et slikt sett og de kom til meg i posten. “Prøv dem!” sa hun.

Jeg gjorde så.

Pø! Det var nesten ingen lyd i dem! Jeg pakket dem ned igjen og ble skikkelig deppa. Ikke det heller! Så ga jeg blaffen….

En hørselshemmet er en sårbar fyr. Nå orket jeg ikke flere nederlag med disse apparatpateteteenene..!!!

Så går det uker.

Vinterferien kommer og jeg skal rydde litt på arbeidsrommet mitt. I en skuff har jeg alt dette høreapparatstyret – masse ekstrautstyr, nemlig…som selvsagt aldri funka for meg….

Men så slår det meg da: kanskje slike nye propper faktisk fordrer en liten ny innstilling via denne fjernkontrollsaken som jo også fulgte med?

Vel. Jeg monterte disse nye slangene på nytt, ladet opp fjernkontrolldingsen, og “forsøkte meg fram….”

Og så: så trer den klare lyden fram! Ingen piping, ingen susing, ingen dotter…..to plugger som glir inn i ørene som om de skulle ha vært støpt for nettopp de ørene…og det er de jo!

Jeg hadde gitt opp for lett! Nå funket det! De satt som støpt og leverte en fin og klar lyd! Volumet er ikke så høyt som de støykaskadene jeg har vært vant til å ha i ørene når jeg brukte de andre , gamle proppene, – men en lyd som liksom var mer solid, mer komplett!

En lyd det går an å leve med!

Også på fritid!

Nei. Jeg har ikke dårlig samvittighet fordi jeg “ga opp for fort”. Så sårbar blir en nemlig, når en baler med disse greiene her. Jeg er trygg på at min audiograf vet det. – og at hun egentlig bare sitter og venter på nettopp dette blogginnlegget her!

Hun skaffet ressursene, hun – og overlot det å bygge “brukerkompetansen” min, til meg selv! Selvsagt gjør hun rett i det!

Så nå: nå blir det faktisk som å begynne med nye høreapparater!!

Fortsatt hører jeg selvsagt ikke alt. Men det jeg hører hører jeg i et lydbilde som er til å like. Jeg hører nok til verdsette ny trivsel i den hørselsforbedring jeg tross alt får!

Faktisk er høreapparatene så behagelige nå, at jeg på grensen til å si at det føles naturlig!

Noe av det mest plagsomme har jo vært denne underlige, rare og forvrengte lyden av min egen stemme jeg har opplevd med mine misslykkede “mykplasttupper.  Nå er det helt borte! Jeg kan snakke så mye jeg vil, – selv om jeg har høreapparater på, – jeg kjenner allikvel igjen min egen stemme!

Duverden! ..og hvorfor? Jo, fordi jeg har en fagpersonkontakt, – en audiograf,  som følger med på den minste innovasjon i sitt fag, slik at slike som jeg: sårbare og raskt hissige brukere, kan få oppleve ny trivselsøking. Igjen!

Takk!