DET er å være hørselshemmet.

Jeg hadde absolutt ikke tenkt at jeg skulle skrive mer på denne bloggen. Om å være hørselshemmet og meg…

For jeg er så veldig lei det.

Lei av noe omkring hørselshemming, – jeg synes jeg opplever og møter så mye «rart»…f. eks. denne siste damen som så veeeldig gjerne ville bruke et avsnitt av bloggen, – for hun skulle skrive en slags emosjonell anbefaling av det å bruke høreapparater,- i en brosjyre eller noe slikt. Men; da måtte hun få «ordne på» min måte å bruke tegnsetting på, – tankestreker og slikt, for det passet visst ikke, det. Dessuten ville hun bare bruke en tekstdel som liksom uhemmet skrøt høreapparater opp i sky. Den gjorde ikke det, den gjorde nettopp ikke det, i sin kontekst, i sin sammenheng, – men den sammenhengen var ikke hun iteressert i, må vite….

Nåvel.

Men jeg er altså det. Jeg er altså hørselshemmet.Og min måte å være hørselshemmet på, – når jeg skriver om den – har både bindeord først i setningen og tankestreker….ja, altså der hvor jeg faktisk tenker….

Å være hørselshemmet er en brutal affære. Det er en uungåelighet som bomser ned på deg, når du minst venter det, og framfor alt, når du minst trenger det!

Det er en hovedramme rundt min hørselshemming, – og dermed rundt mitt liv: jeg optimaliserer ytelse og en sinnsyk grad av konsentrasjon og beredskap i arbeidstiden min! For jeg krever av meg selv at jeg er flink og dyktig, – og verdifull, i arbeidet mitt! Det er DER jeg beviser min verdi som samfunnsmenneske…

I resten av tiden holder jeg meg for meg selv.

Da slapper jeg av, senker skuldre og munnlesingsintensitet. Så noe sosialt liv har jeg altså ikke. Ikke blir jeg bedt på noen sammenkomster og ikke lager jeg noen selv. Ikke går jeg på pub, ikke er jeg med i noen organisasjon…

Så der, i dette store huset mitt, spiller jeg min musikk så høyt jeg vil, og må…for å trives med den, og jeg trenger ikke lure på om noen sier noe til meg.

Derfor er jo livet, slikt sett, akkurat så definert og kontrollert at jeg ser på det som et godt liv.

Men, jeg må også i butikken av og til.

I dag ble en sånn dag. En sånn dag som bekrefter det farlige i det å oppsøke steder hvor jeg ikke har kontroll. Jeg mener; dette er en liten bygd. Når det gjelde folketall. Som geografisk område er den enorm, men det bor bare en «håndfull» (demografisk sett) mennesker her.

En av dem er meg. Han som ingen kjenner, men antagelig alle vet hvem er…

I butikken i dag, på vei mellom plassering av tømt handlevogn og inntasting av kode på kortterminalen, mens køen bakover var lang, – ser plutselig en dame på meg og sier noe!

Jeg aner ikke hva hun sa.

Jeg aner ikke om det var hyggelig, problematisk eller irettesettende…

Men, det var absolutt utslettende for all kontroll jeg forsøker å ha, – så jeg bare fjollet fram en slags «jaha» og nikket på hodet mens jeg forsøkte et slags Eastwoodsk smil….i bevegelsen tilbake til kassadamen og betalingsterminalen….

Men – i det korte forvirrede eksempelet på den totale mangel på sosial kompetanse, så jeg, i et glimt, et uttrykk i øynene til den damen som hadde snakket til meg. Det glimtet fortalte meg at min respons må hva vært himmelstormende på jordet!

På vei ut av butikken er jeg fylt av en matthet. For jeg vet hva dette betyr: Denne damen, hvem hun nå måtte være, vil selvsagt fortelle til alle – og hun kjenner selvsagt alle, for alle her gjør det, – hvilken «merkelig» mann jeg er.

«Evig eies kun et dårlig rykte»….right?

Og det vil vedhefte personen, boligen, familien, navnet,bilmerket – i generasjoner framover. For slik er det nå engang her på bygdene.

DET er å være hørselshemmet.

Vel hjemme søker jeg trøst i Elanor Roosvelts ord:

«Store mennesker snakker om ideer. Vanlige mennesker snakker om begivenheter. Små mennesker snakker om personer»…

Men, det hjelper liksom ikke helt….