Jeg vet at det dypest sett egentlig handler om vilje til inkludering…eller ikke….

Det hviler et stort ansvar på meg i dag, føler jeg.

For i morgen skal jeg holde et foredrag. Jeg skal legge fram en komplisert klientsak, og jeg skal forklare og forsvare arbeidet som gjøres rundt og med den klienten.

For mine kollegaer.

Jeg har flotte kollegaer. Men, jeg er ikke helt som dem. De er «normalthørende». Det er altså ikke jeg.

Denne helgen har jeg arbeidet med dette framlegget. Forsøkt å gjøre en systematisk analyse av hvordan det bør legges fram. For at alle faglige momenter skal virke adekvate, selvsagt. Men også: hvordan er et framlegg som ikke rammes av – begrenses av, de perseptuelle variasjoner en må kunne forutsette at kan forekomme i enhver gruppe av mennesker. Jeg mener: noen har bedre syn enn andre, noen bedre hørsel. Noen har andre dialekter i sitt språk, kanskje også noen har annet morsmål enn norsk. Noen evner konsentrasjon bedre og lenger enn andre….

Egentlig, – i mine øyne, handler dette om de grunnleggende kriteriene til god formidling. Men, samtidig: det handler om å selv, i egen praksis, gjøre mot andre det jeg skulle ønske andre gjorde mot meg…..som ER hørselshemmet…..

Altså i bunn grunn en ren nestekjærlighets- handling….!

Vanskelig? Jeg mener: er det vanskelig å lage et framlegg som forsøker å fange opp disse variablene i forutsetninger?

Nei, jeg tror ikke det.

Jeg tror at dersom en tar et riktig utgangspunkt, så er mye gjort. Hvilket utgangspunkt er det? Jo, det at jeg skal ikke snakke for å «høre meg selv ha sagt» det jeg vil si. Jeg skal snakke for å oppnå oppfattelse og forståelse hos andre!

DET er det grunnleggende viktige!

Med det grunnlaget på plass, er det fire ting som blir selvsagte:

For det første skal jeg ikke la ordene være uten form, farge og strek. Ordene mine skal hele tiden relateres til visualiseringer. Bilder. Diagrammer. Oversikter.

For det andre skal disse «illustrasjonene» ikke være «overrumplende komplekse». De skal «vokse fram»- bit for bit, være inkludert i, samkjørte med det jeg sier, fram til en kompletthet når jeg har sagt det jeg ville si.

Akkurat DET er krevende. Det krever disposisjonsarbeid, planlegging og forberedelse.

Javel. Men, ærlig talt: når du legger beslag på et tyvetalls kollegaers arbeidstid; da gjør du neppe det uforberedt, – med særlig god samvittighet? Gjør du vel?

For det tredje vil jeg variere «formen». Jeg vil ikke bare snakke og snakke….

Jeg vil bevege meg. Jeg vil ha noen objekter som dukker opp. Jeg vil bruke noen overrumplinger. Rett og slett for å begrense «det monotone». For, det er nå en gang slik: skal du snakke til en forsamling i tretti  minutter, så bør du disponere med at en flere i forsamlingen trenger å «bli vekket» i alle fall et par ganger! Særlig dersom dette skjer på dagens begynnelse eller slutt…!

Den fjerde faktoren er den selvsagte: jeg skal bruke «utestemmen» min. Jeg skal legge stemmevolumet mitt opp noen hakk, slik at jeg er SIKKER på at den bærer igjennom hele rommet – at den når fram til alle!

Så får vi se hvordan det går…..

Men; det er knyttet en selvsagthet til dette: Det jeg formidler skal være «evig tilgjengelig»! Det skal ikke bare være et episodisk blaff, som en enten får «tak i» eller ikke. Alle tilhørere skal kunne vende tilbake til det. Finne det igjen. Se over det på nytt, for å gjøre ettertids-refleksjoner, for å kunne utøve fagkritikk, for å kunne sette det jeg la fram, inn i nye kontekster….!

Derfor publiseres det også! Vår digitale samtid gjør nettopp DETTE mulig på en helt ny måte! En ny måte som vi må bruke! Det er derfor den er der!

Det er DA jeg tar det fulle ansvar for det jeg har sagt. Det er da det jeg sier, blir endel av vår felles virkelighet, – på godt og vondt!

Det er når det gjøres slik, jeg selv vet at jeg kan nyttiggjøre framlagt stoff på en god måte!

For: som hørselhemmet hele mitt yrkesaktive liv, har jeg høy kompetanse i dette! Jeg VET hva som skal til, for å skape funksjonell formidling, – og; jeg vet, på en sår og utslitende måte, hva som skjer dersom det ikke er slik….

Jeg vet at det dypest sett egentlig handler om vilje til inkludering…eller ikke….